Banksjefen og spilleren – Axel Herlofson og Carl Westergaard

© Gunnar Molden. Agderposten 14/6 2025

Forholdet mellom Axel Herlofson og vennen Carl Fredrik Westergaard er et av de merkeligste elementene i historien om Arendalskrakket. At forholdet ikke er gått i glemmeboka, skyldes at Herlofson tok vare på mange av brevene han fikk fra Westergaard og hovedinnholdet i disse ble gjengitt i revisjonsberetningen etter at han gikk konkurs. Innholdet i brevene har pirret nysgjerrigheten til mange og har blant annet ført til spekulasjoner om Herlofsons legning.

At det inntil nylig ikke har vært kjent hvem denne Westergaard egentlig var, har kanskje også bidratt til det mystiske skjæret over dette forholdet. I Arendals historiebøker leter man forgjeves etter opplysninger om Westergaards familieforhold. Men Carl Westergaard tilhørte, i likhet med Herlofson, en av Arendals fremste borgerfamilier.

Westergaard

Faren hans var skipsreder Christian Westergaard, som huskes som en av stifterne av Arendals Sjømandsforening. Carl Fredrik ble født i Bergen i 1855, men mora døde mens han var liten og faren giftet seg med Elisabeth Henriette Ebbel, som også tilhørte en kjent arendalsfamilie.

I folketellinga for 1865 finner vi Carl Fredrik, sammen med far, stemor og halvsøster Kristin, som bosatt på Friholmen midt i hjertet av Arendal. I 1873, mens Carl Westergaard ennå var tenåring, døde også faren. Kort tid etter skifteoppgjøret dro Westergaard til London, med farsarven som «startkapital».

I 1878 var han tilbake i Norge, hvor han i mange aviser presenterte seg som skandinavisk hovedagent for gassapparatet «The Perfection» og oppga Arendal som adresse. Det har ikke vært mulig å finne spor etter resultater av salgskampanjen og i 1879 reiste Westergaard tilbake til London, hvor han giftet seg med Evelyn Lucy Leveson Lane, som i revisjonsberetningen opptrer under navnet Evelyn Westergaard. Hun var datter av en britisk offiser og skal visstnok ha hatt adelsblod i årene.

Revisoren Fredrik Blichfeldt, som var den som sørget for at Westergaards bidrag til underskuddet i Herlofsons kasse ble kjent, mente at et nøyere innsyn i forholdet mellom de to ville fortelle mye om Herlofsons karakter og «Færd som Forretningsmand». Det var ikke småpenger Herlofson hadde latt Westergaard få låne. Ifølge revisjonsberetningen dreide det seg om 350 000 kroner, som var mer enn man trengte for å bygge Trefoldighetskirka i Arendal i samme tidsrom.

Brevene

Hovedkilden til Blichfeldts beretning, og til våre kunnskaper om forholdet mellom Herlofson og Westergaard, er, som nevnt, en rekke brev – og telegrammer – fra Westergaard selv og hans kone, som er bevart i avskrifter. Dette er et unikt materiale, som gir et sjeldent innblikk i sider ved datidas forretningsverden som vanligvis ikke er lette å dokumentere. Dessverre er ikke like mange av de brevene som gikk i motsatt retning bevart, men man finner noen av dem i Herlofsons private kopibøker.

Herlofson var ti år eldre enn Westergaard og det er vanskelig å vite når forholdet mellom dem har oppstått. I brevene omtaler de hverandre som venner og i kopibøkene kan vi se at «samarbeidet» i hvert fall går tilbake til 1879, på den tida da Westergaard var selger av gassapparater.

Ser vi nærmere på brevmaterialet, kommer det fram at Westergaard allerede på denne tida hadde fått ei betydelig gjeld til Herlofson. I årene etterpå kom Herlofson til å gjøre gjentatte forsøk på å få Westergaard til å ordne opp i gjelda, som utgjorde 8000 pund, en sum som ville tilsvart flere millioner kroner i våre dagers penger.

I Herlofsons kopibøker blir vi kjent med engelskmannen Robert Riddell, som også opptrer hyppig i Westergaards egne brev. Han opptrer i mange tilfeller som «garantist» for at Herlofson skal få tilbakebetalt det han har lagt ut. Fortellingen om Riddell og hans syke far er en rød tråd i brevvekslingen helt fram til Arendalskrakket. Faren var styrtrik og ved hans død ville sønnen få tilgang på betydelige midler.

I 1879 kontaktet Herlofson en bank i Oxford og ba om opplysninger om far og sønn Riddell. Innholdet i brevet forteller oss at Herlofson ikke uten videre trodde på de forsikringene Westergaard hadde kommet med. Samtidig må det sies at de kontrollspørsmålene han stilte virker lite forretningsmessige. «Tror du det er noen andre som kommer til å arve den gamle?». «Er det riktig at Robert Riddell vil få masse penger [«plenty of cash»] når faren dør?».

I det samme brevet gjør Herlofson det klart at han oppfatter Westergaards kredittverdighet som «verdiløs». Allikevel kom altså Herlofson til å fortsette å sende store beløp til han, også til formål som man skulle tro forretningsmenn burde holde seg langt unna.

Rullet

De eldste brevene – og telegrammene – som er bevart fra Westergaards og konas hender, er skrevet i Monaco, hvor ekteparet befant seg i 1883, for å prøve lykken ved rulletbordet. De hadde ikke vunnet, men allerede tapt det lille de hadde hatt å satse.

Tonen i meldingene er desperat – «livet mitt blir ødelagt» – og takknemligheten var stor da Herlofson sendte penger – «vi visste du ikke ville svikte oss». Også her blir vi informert om Riddell og hans far – «den gamle er veldig syk». Men nå ble også penger Westergaards kone ventet å få tilgang på, brukt som «sikkerhet» for tilbakebetalingen.

Etter at ekteparet er tilbake i London, fortsetter brevvekslingen med stadige redegjørelser for hvordan Herlofson skal få tilbakebetalt det han har utestående, samtidig som Westergaard ber om ny pengestøtte og kommer med forslag om hvordan han og Westergaard kan tjene store penger.

Westergaard forteller at «just nu» foregår det en «udmærket Speculation» i London. «Her er en fuldstændig Galskab for at boe i Flats [leiligheter]» og leia som betales for leilighetene er temmelig høy. Han vil ha Herlofson med på et byggeprosjekt. De kan skaffe seg en fordel i forhold til konkurrentene ved å la treverket bli prefabrikkert i Norge. Bruker man norske murere og tømmermenn vil lønnsutgiftene bli halvert.

Kullgruver

Sånn fortsetter det. Noen ganger prøver Herlofson å opptre bestemt – «dette er min siste Udbetaling». Da Westergaards kone vegrer seg for å undertegne et garantidokument, blir han irritert og skarp i tonen. Men Westergaard lar seg ikke vippe av pinnen. Han ber igjen Herlofson sende penger, ikke av «Godhed», nå er det «simpelthen business». Argumentasjonen er at hvis Herlofson skaffer kapital, vil Westergaard kunne tjene penger som han vil bruke til å betale ned gjelda med.

Westergaard lanserer enda et stort prosjekt. Svigerfaren – kaptein Lane – har leid en eiendom i Wales. Her har det vært kullgruvedrift og det er enorme muligheter for fortjeneste. «Det er ikke Spor af Risiko og en mere glimrende Affaire er det umulig at tænke». Men for å komme i gang trengs det startkapital. Vil Herlofson investere i en halvpart?

I dette tilfellet søkte Herlofson råd fra en forbindelse som bodde i Wales og når det kom til stykket lot han være å delta i spekulasjonen. Men da fikk han ei skikkelig skyllebøtte i retur: «De mangler Mod. Havde jeg Deres Credit, skulde jeg gjøre 20,000 pund ud af Eiendommen, om der ikke fandtes en eneste Tønde Kul paa den».

Det er i denne sammenhengen Westergaard kommer med de bevingede ordene som flere har sitert: «I vore Dage skabes ikke store Formuer ved en god regulair aarlig Indtægt; dertil er der altfor megen «Competition» [konkurranse]. Vil man gjøre store Penge maa man slaa mens Jernet er varmt og slaa haardt».

Ostende

De siste brevene som Herlofson mottar er skrevet i Belgia, hvor Westergaard oppholdt seg helt fram til Arendalskrakket blir utløst. Også nå gis det rapporter om gamle Riddells tilstand – «Som de siger, gamle Mr Riddell er langlevet».

Westergaard fortalte at han hadde slått seg ned i Ostende, hvor han ville satse på hesteveddeløp. Til dette formålet hadde han fått tak i noen billige hester og ordnet med stall og treningsbane. Han hadde hatt suksess, hestene hans hadde vunnet flere premier, men for å tjene ordentlige penger trengte han hjelp.

Westergaard var full av selvsikkerhet. «Ingen … kan forklare sig Aarsagen til min Success». Hans egen forklaring var «at jeg forstaar mig [nemlig] bedre paa Behandlingen og har bedre Dømmekraft i Alt, hvad angaar Væddeløbsheste end nogen Mand i Belgien». Dette er innledningen til en lang brevveksling om hester og veddeløp, som er alt for omfattende til å gjengi her. Men resultatet er at Herlofson igjen sender et beløp.

Heller ikke veddeløpsbransjen fører til langvarig gevinst for Westergaard. Også for han får Arendalskrakket direkte konsekvenser. I tidsrommet like før krakket finner vi hestestallen «L. Evelyn», som var det dekknavnet Westergaard brukte i Ostende, oppført i resultatlister i franske, belgiske og nederlandske aviser. Men i tidsrommet etterpå er alle spor etter hestestallen borte.

Hvis vi holder oss til de bevarte avskriftene, blir forholdet mellom Herlofson avsluttet med dette telegrammet, datert Ostende 5/10 1886: «Jeg ber om at du som venn svarer meg før klokka tre i dag». På dette tidspunktet var Axel Herlofson for lengst bak lås og slå i fengselet i Arendal.

Blichfeldt

Og dermed forsvant Carl Westergaard mer eller mindre fra historien. Man leter forgjeves etter navnet hans i arendalsavisene i tidsrommet etterpå. Blichfeldts beretning om forholdet mellom han og Herlofson, som man kunne lese i mange norske aviser, ble ikke gjengitt lokalt.

Blichfeldt brukte flere sider av sin beretning til en gjennomgang av korrespondansen mellom Herlofson og Westergaard, «disse to Svindelnaturer» som han kalte dem. Blichfeldts syntes det virket som om Westergaard hadde hatt «en hemmelighetsfuld Magt» over Herlofson, som hadde fått han til å bli med på «Foretagender og Speculationer af yderst hazardiøds Art».

At en revisor brukte sånne formuleringer, fikk noen til å reagere negativt, mens andre har blitt inspirert til å tenke at «her må det ligge noe bak». Visste Westergaard noe om Herlofson som ikke måtte bli kjent, for eksempel om kjærlighets- eller driftslivet hans? Nylig har det blitt utgitt en roman hvor Axel Herlofson framstilles som homofil, som, hvis det hadde vært riktig, ville gitt muligheter for utpressing (Guri Idsø Viken, Krakk).

Det er naturlig at man gjør seg sånne tanker, men jeg må presisere at jeg under gjennomlesingen av det originale kildematerialet ikke har funnet bevis eller indisier på at en sånn forklaring er riktig.

En alternativ – og mindre mystisk – forklaring kan være at Axel Herlofson rett og slett var en dårlig forretningsmann, høy på seg selv, men godtroende overfor en venn som var flink med ord.

Da Blichfeldts fortelling ble gjengitt i avisene i 1887, var det flere som var inne på sånne tanker. For eksempel kunne man i «Flekkefjord Budstikke» lese, at det som var kommet fram måtte motbevise «alle Sagn, om at Banckchefen var en fremragende Forretningsmand». «Meget mere maa man i ham kun se en ærgjærrig, lettroende, dristig og til en vis Grad heldig Svindler».

Kilder

Artikkelen bygger på Blichfeldts revisjonsberetninger og Johannes Torstveits bok om Arendalskrakket og Samholdsbevegelsen, i tillegg til mine egne arkivundersøkelser.