Da Næs Jernverk fikk «teknologipakke» fra England

©Gunnar Molden. Aust-Agder-Arv  1997.

Den 30. juni 1842 var en stor dag ved Næs Jernverk. Da ankom ei «pakke» med verktøymaskiner, som verket hadde bestilt fra utlandet. Tolv hester og femti mann foran ei vogn måtte til for å flytte ei av maskinene fra Tvedestrand til verket. Dette var siste etappe på en lengre reise. Maskinene kom fra Derby i England, og var blitt fraktet sjøveien fra Hull til Tvedestrand.

«Jeg er ikke ulig en forstyrret Veggetæge» (forvirra veggelus), utbrøt juniorpartner Nicolai Aall (1805-88) i et brev til sogneprest Faye i Holt, som ble skrevet samme dag som maskinene ankom Nes - «Du maa virkelig tilgive mit Rabbel idag».

Det var en merkedag på verket, og også en viktig begivenhet i norsk teknologihistorie. De norske jernverkseierne på 1800-tallet blir av og til, i likhet med sørlandske seilskipsredere, framstilt som litt konservative og trege; ute av stand til å svare på tidas utfordringer. Og det er ingen tvil om at det var mange bindinger i det gamle norske jernverkssystemet som hindret storstilte omstillinger, da det billige utenlandske jernet overstrømmet markedene på midten av 1800-tallet (den viktigste var avhengigheten av trekull). Men ingen skal påstå at de ikke forsøkte, og opprettelsen av det mekaniske verkstedet ved Næs er et godt eksempel på dette.

Den industrielle revolusjonen

Utviklingen av verktøymaskiner - dreiebenker, maskinhøvler, boremaskiner osv.- var en viktig del av den industrielle revolusjonen. I denne revolusjonen spilte den mekaniserte tekstilindustrien en hovedrolle. At man ble i stand til å framstille billige stoffer og klær ved hjelp av maskiner, la grunnlaget for en enorm utvikling innen britisk industri og handel på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. - Parallelt med mekaniseringen av tekstilindustrien ble maskiner og mekaniske innretninger tatt i bruk innen de fleste industrier og innen transport og kommunikasjoner.

Utviklingen førte til større etterspørsel etter maskiner, og etter bedre og mer effektive maskiner. Framstillingen av dampmaskiner, som også var en viktig del av den industrielle revolusjonen, krevde presisjon og standardisering. Dette var en del av bakgrunnen for at det skjedde et sprang i utviklingen av verktøymaskiner - maskiner som man lager maskiner eller andre forseggjorte produkter med. Overgangen fra forholdsvis enkle og ikke-standardiserte redskaper til avanserte og presise verktøymaskiner skjedde i hundreåret 1750-1850. Såvidt jeg forstår er det sånn at de verktøymaskinene som har vært brukt helt opp til vår tid i prinsippet er nokså like de som kom i bruk i første halvdel av 1800-tallet (bortsett fra at man nå i stor grad bruker datastyring).

«Maskinpakka» ble kjøpt fra det engelske firmaet James & Joseph Fox i Derby. Dette mekaniske verkstedet var en av pionerbedriftene innen britisk verktøymaskinframstilling. James Fox var opprinnelig butler (kanskje ikke så overraskende, fornavnet tatt i betraktning). Men han brukte fritida si til mekaniske sysler, og tilslutt startet han sitt eget firma. Tekstilindustrien i nærheten av Derby var en av hovedoppdragsgiverne, men firmaet eksporterte også maskiner, til Frankrike, Russland, Polen, Mauritius, og altså Norge. Firmaet hadde veldig godt ry, særlig når det gjaldt dreiebenker og James Fox er en av flere mulige kandidater til æra som oppfinneren av maskinhøvelen. I så fall laget han den første høvelen i 1814, men dette tidspunktet er omstridt. Uansett må man kunne si at et 20-30 års tidsrom fra oppfinnelsen ble gjort til ei maskin av samme typen fant veien til Næs Jernverk ikke er noen voldsom forsinkelse. Det er interessant å se at når Aall & Søn skulle kjøpe disse maskinene, så gikk de til et firma som var helt i fronten under den industrielle revolusjonen.

Med på kjøpet fikk man også en engelsk maskinmester! Jeg har ikke fått brakt på det rene hvem han var, fordi det er flere engelske fagarbeidere på Næs på dette tidspunktet. Det var altså i høyeste grad en full teknologipakke man hadde gått til anskaffelse av, som inneholdt både «hardware» og «software». Strengt tatt var vel dette etslags teknologisk landsforræderi; både eksporten av avanserte oppfinnelser og maskiner, og formidlingen av spisskompetanse var egentlig å gi fra seg konkurransefordeler. Dette mønsteret - anskaffelse av en teknologipakke inkludert den menneskelige faktor - ble benyttet ved flere anledninger ved Næs. I 1859 satte man igang digelstålverket, som innvendig ser nøyaktig ut som tilsvarende verk i England - dette var hjørnesteinen i Næs Jernverks produksjon de siste hundre årene. Fra starten av og i mange år framover ble virksomheten her ledet av den britiske ingeniøren George Woodfield, som trolig kom fra Sheffield.

I og med opprettelsen av maskinverkstedet var Næs Jernverk i stand til å produsere ganske avanserte ferdigvarer av jern og stål. Bl.a. var man i stand til å lage dampmaskiner, men det fins ingen indikasjoner på at dette har skjedd. Firmaet Jacob Aall & Søn (som i perioden 1852-84 besto av to jernverk - Næs og Egeland) hadde i en periode et imponerende mangfoldig produktspekter - fra skøytestål til hvalkanoner! - og verktøymaskinene var viktige hjelpemidler i ferdiggjørelsen av disse produktene. Det gjaldt også for de feltartillerikanonene og -granatene som ble laget på Næs på 1860/70-tallet - sannsynligvis de mest avanserte produktene som noensinne ble produsert her.

Maskinhøvelen

Ei av de maskinene som var en del av «pakka» fra Derby eksisterer fortsatt, og kom tilbake til Nes i fjor sommer. Denne maskina - en maskinhøvel - hadde vært lagret ved Teknisk Museum i Oslo siden ca. 1970. Helt til 60-tallet har den visstnok vært i bruk ved maskinverkstedet på Nes - i over hundre år har den altså gjort nytte for seg.

I vinter er maskinhøvelen blitt satt i stand, sånn at den faktisk kan settes i bevegelse igjen, sånn at vi kan få se hvordan en maskinhøvel fra ca. 1840 virket. Hovedæra for istandsettelsen har verktøymakeren Jan Otto (Totto) Gunleiksen fra Tvedestrand - sammen med direktør Torleif Lindtveit fra Norsk Teknisk Museum, og Knut B. Aall - leder for Jacob Aall & Søn A/S og medlem av styret i Næs Jernverksmuseum. Sammen har de funnet ut hvordan maskina fungerte og hva slags deler som måtte lages/skaffes for at den skulle fungere igjen. Man har også hatt god nytte av samtaler med gamle Næs-arbeidere, som kunne gi informasjoner om plassering og tilpasninger i den tida høvelen var i bruk.

Noen av delene ble funnet tilfeldig henslengt i de gamle produksjonsbygningene. En balatareimstrammer fra Gjeving, som ble innlevert til museet ifjor sommer, kom plutselig til nytte. Balatareimer er, for de som ikke vet det, de reimene man brukte for å overføre kraft fra vannhjul/ turbiner til maskiner. En balatareimstrammer brukes til å stramme disse reimene. Det viste seg at reimene fortsatt var å få kjøpt, av nøyaktig samme type som man brukte før i tida. Arbeidet med å sette istand maskina var ikke ulikt det puslespillarbeidet som preger all historisk forskning, enten kildene er dokumenter eller rester etter et mekanisk verksted.

Samtidig som maskinhøvelen ble satt i stand dukket det også opp interessante opplysninger fra arkivene, om denne og de andre maskinene som Næs Jernverk gikk til anskaffelse av på samme tid.

Råvarer eller ferdigvarer

På den tida maskinene ankom Nes var det mange som mente at norske produsenter ikke kunne eller burde konkurrere med utenlandsk industri når det gjaldt bearbeidede produkter - man mente Norge skulle være råvareleverandør i de fleste sammenhenger. Eieren av Næs Jernverk, Jacob Aall (1773-1844), var en av dem som hadde hevdet dette standpunktet sterkest og mest prinsipielt - dels fordi han ikke ønsket de sosiale konsekvensene av moderne industri, dels fordi han ikke trodde vi var i stand til å produsere til lav nok pris. «Det er uden Tvivl i de fleste Forhold ... klogere, og for Samfundet gavnligere, at vedblive den gamle Stiil, og udsende vore Naturprodukter i raa Skikkelse, for at blive forædlede paa andre Landes Værksteder...», skrev han i 1836 (i «Betragtninger over Næringsveienes indbyrdes Forhold i Fædrelandet ....» i Nutid og Fortid, tredje bind).

På bakgrunn av dette har jeg lurt på om det var sønnen Nicolai Aall som sto bak planene og gjennomføringen av maskinverkstedet. Var det en generasjonskonflikt? Jacob Aall var fortsatt eier av verket og den som syvende og sist tok bestemmelser, og den betydelige investeringen som maskinverkstedet innebar skjedde neppe uten hans samtykke. Men Nicolai Aall var blitt tatt opp som juniorpartner i firmaet i 1840 - det var fra da av firmaet ble hetende Jacob Aall & Søn. Var maskinverkstedet først og fremst juniorsjefens prosjekt?

Det som er sikkert er at Nicolai Aall gjennomførte mange dristige nysatsinger i den tida han var verkseier - maskinverkstedet var bare det første i en lang rekke moderniseringstiltak som kulminerte med opprettelsen av valseverket i 1879. Så kan man diskutere om disse satsingene var fornuftige tiltak for å møte de voldsomme utfordringene norske jernverk sto overfor på midten av 1800-tallet og utover, eller om det førte til et alt for høyt investeringsnivå, og at det måtte gå som det gikk, da firmaet gikk konkurs i 1884?

Personlig må jeg si at jeg har fått stor respekt for Nicolai Aalls ideer og vilje til satsing, etter hvert som jeg har blitt bedre kjent med ham og det som skjedde på Næs under hans ledelse. Og jeg har ingen problemer med å skjønne at han var yr og følte seg som ei forvirra veggelus, den dagen maskinene ankom Nes, trukket av tolv hester og femti mann.

[Takk til Pål Thonstad Sandvik, NTNU i Trondheim, Mr. M.T. Wright, Science Museum, London og Dr. J.H. Andrew, Birmingham Museum of Science & Industry, som har gitt verdifulle opplysninger og litteraturtips angående verktøymaskinenes historie.]

Kilder: Nicolai B. Aalls brev: Riksarkivet/Privatarkiv nr. 15 (Fayes samlinger)/XI3. Opplysninger om bestilling og kjøp av maskinene fra firmaet James & Joseph Fox i Derby: Aust-Agder-Arkivet/Baaseland-Næs-arkivet(I)/Nr.200 (Brevkopibok 1841-42).

Litteratur:

L.T.C. Rolt: Tools for the job, A history of machine tools to 1950, London 1986. Smiles: Industrial Biography, 1879. Steeds: A history of Machine Tools 1700-1910, Oxford 1969. «Tools» i Encyclopaedia Britannica.

Summary:

Around 1840 Næs Iron Works near Tvedestrand on the southern coast of Norway ordered several machine tools from the firm of James & Joseph Fox in Derby, England. James Fox was a butler, who became a mechanical engineer and inventor of machine tools. He is well known as a pioneer in the industrial revolution, due to his lathes and planing machines (he may have been the first person to make a «modem» planing machine). The establishment of a mechanical workshop at Næs was one of several strategies, implemented to meet the challenge from the European iron and steel industry around the middle of the 19th century. The expansion in the iron industry in Britain and countries on the continent during the 19th century eventually led to the collapse of the Norwegian iron works. At the end of the century, only Næs among the Norwegian iron works was still producing iron based on local ore and charcoal. The establishment of the mechanical workshop at Næs, with several machine tools and also a mechanical master/engineer coming from England to supervise the production, was an important part of the modemising strategy at Næs, which may explain why Næs continued to exist as an iron works until 1909; as a steel producer until 1959 (some of the Fox machines were still in use at the shut down in 1959!). Among things produced in the workshop we find for instance quite advanced steel canons, produced for the Norwegian Field Artillery around 1870. It is interesting to note that the owner of Næs - or in this case possibly the junior partner in the firm, Nicolai Aall - had information that led him to order machine tools from one of the firms in the forefront of the British mechanical industry at the time. The establishment of the workshop may indicate that the Norwegian iron masters were not necessarily as conservative or passive, as they sometimes are described, in their response to the challenges from foreign competition. It is no surprise that Nicolai Aall was confused by excitement, when the Fox machines arrived at Næs, on 30th of June 1842, drawn by twelve horses and fifty workers, as he exclaimed in a letter written on the same day! One of the Fox machine tools arriving at that time, a planing machine, is still in existence, and can be viewed at Næs Iron Works Museum. [We thank Mr. M.T. Wright, curator of Mechanical Engineering at the Science Museum, London and Dr. J.H. Andrew, keeper - Industry & Collections of Birmingham Museum of Science & Industry, who both have very generously given valuable infomation in connection with the Fox machine tools].