En tilstandsrapport fra Arendals-gruvene i 1798/99

©Gunnnar Molden. Aust-Agder-Arv,1992.

Sommeren 1798 besøkte bergmestrene Christian Ancher Collett og Peter Petersen  arendalsdistriktet. De var utsendt av det vi kan kalle datidas kombinerte nærings- og finansdepartement, Rentekammeret i København. Oppdraget deres var å inspisere jernverk og jerngruver i Sør-Norge.

Takket være den rapporten de to bergmestrene avga til Rentekammeret, og takket være at de også sendte inn avskrifter av sine private reisedagbøker kan vi vite en hel del om tilstanden ved Arendals-gruvene på denne tida.

Jeg kan like godt si det med en gang: tilstanden var, ifølge rapporten og dagbøkene, svært lite tilfredsstillende. Allerede i innledningen kan vi lese følgende oppsummering:

”Det falder os tungt at beskrive den slette Tilstand i hvilken samtlige disse Gruver befandtes, thi næsten overalt bleve vi ikke andet vaer end deels igienfaldne og med Wand opgangne, deels af en daarlig Gruvedrivt faldefærdige Gruver, hvilke sidste vel arbeidedes, men paa en høist enfoldig og for Vedkommende Ejere skadelig Maade. ”

Bråstadmalmen

Bråstad-gruvene i Øyestad nevnes som det første eksempelet på dette. Malmen herfra kalles ”af rigeste og bedste Slags, der ... brydes i dette Land”, så det var ingen tvil om kvaliteten. Men det var akkurat det som var problemett Malmen var så god at man hadde latt seg friste til å drive rovdrift på ressursene.

I rapporten heter det at gruvedriften i Bråstad-området hadde vært overlatt til bøndene i nabolaget. Det var altså ikke snakk om faglærte gruvearbeidere, med erfaring fra andre norske gruveområder. Det fortelles at arbeiderne har satt igang den ene avsynkningen etter den andre, uten å ta sikkerhetsmessige forholdsregler. Resultatetet var at så snart det ble en viss dybde på gruva, så styrtet den sammen. Ifølge Collett og Petersen skal dette ha skjedd med 18 av gruveåpningene på Bråstad.

Denne måten å gjøre det på: å gyve løs på malmen uten tanke på ressursbevaring og sikkerhet, var ikke et uvanlig fenomen ved de norske bergverkene på 1700-ta11et. Bjørn Ivar Berg, den fremste norske eksperten på gruvedrift i gammel tid, regner faktisk rovdrift som en alminnelig driftsmåte og ikke som et avvik.

Men at dette var et alminnelig og utbredt fenomen gjorde ikke de to utsendte herrene mindre opprørte. For Petersen må det ha vært ekstra ille å se de ødelagte Bråstad-gruvene. De tilhørte nemlig Fritzø Verk og Petersen var nylig ansatt som bestyrer for dette verket. Kvaliteten på det jernet som ble produsert hang nøye sammen med kvaliteten på malmen. En rikelig tilgang på bråstadmalm ville derfor ha gjort bestyrerjobben hans atskillig enklere.

Alveholmen

Det neste shekkeksempelet som nevnes er Alveholms gruve i Alvekilen på Tromøya (dette stedet går også under navnet Gruveholmen). Også malmen herfra var veldig ettertraktet; den får karakteren ”særdeles rig og godartet” og lageret (dvs. malmgangen) var ”tillige af en betydelig Mægtighed”.

I 1739 hadde en delegasjon fra Overbergamtet - datidas øverste gruvemyndighet - vært på befaring ved denne gruva. Utsendingene fra Overbergamtet hadde heller ikke vært særlig fornøyd med tilstanden ved Arendalsgruvene, og særlig ille hadde det vært i Alve-kilen. - Collett og Petersen siterer et lengre avsnitt fra Overbergamtets rapport, for å underbygge sine egne påstander.

Allerede før de kom til Alve hadde utsendingene fra Overbergamtet fått en sterk følelse av at noe var galt. Mens de oppholdt seg i Neskilen hadde de nemlig prøvd å overtale stigeren, han som hadde det øverste ansvaret både for Neskil- og Alve-gruvene, til å bli med ned i dypet på Gruveholmen. Men stigeren nektet plent. Han erklærte at han ”heller vilde miste sin timelige Velfærd, end som at fare ned i denne Gruve”. - Et annet foruroligende tegn: Da befarerne ankom Alve hadde det samlet seg en hel flokk skuelystne tromøyfolk, som gjerne ville se de høye herrene begi seg ned i gruva.

I forbindelse med nedstigningen ble gruva beskrevet på denne måten:

”Dette slemme, skjødesløse og over all Maade mere end alle vesterlandske Gruver liderlige og rygesløse Hull, eller denne græsselige Gruve, hvis Anseende det end til denne Time var utroelig for os, og man ikke heller formaaer ret med Pennen at forestille,...”

Det heter også: ”dette store og ret ubeskrivelige græsselige Skrov af en Gruve”.

Og da de høye herrene fra Overbergamtet var kommet ned i gruva, kunne de konstatere at det rant inn vann, og at driften hadde foregått på en nokså uforsvarlig måte.

Nede i dypet hadde man laget en slags demning, for å hindre vannet i å trenge inn på et sted hvor presset hadde vært for stort (vi må huske at denne gruva var som et isfjell; 9/10 av den befant seg under havet). Demningen, som var laget ”efter en Hollandsk Skibsbyggeres Invention”, var festet med en mengde jernbolter og jernbeslag. Men det piplet forsatt inn vann; ”det fandt man paa sine Klæder”, heter det i rapporten.

Og akkurat som ved Bråstad-gruvene hadde man ikke brydd seg om å sikre seg skikkelig mot ras.

I tillegg beskrives arbeidsforholdene som meget tvilsomme. De fire bergbryterne som var der ved inspeksjonen, hang og slang hit og dit i ”slette gamle Reeb” og noe ”som de kaldte  stiger”. Stigene var ”gamle og brøstfældige” og det var en halvmeter meter mellom hvert trinn. Det snakkes også om at det mellom stigene hist og her ”ikkun er et smalt Toug paa hvilken man maatte hænge og slænge paa den slette Fieldvæg fra Stige til anden”.

Overbergamtet avsluttet behandlingen av gruva på Gruveholmen med en klar advarsel: ”..det farlige Hængende kunde fordærve Gruven, om det uden Ophold ikke blev rigtig forbygget.”

Igjenstyrtning

Det var altså ikke mye som foregikk etter forskriftene ved denne gruva, selv ikke etter standarden for 1739. Men seksti år senere kunne Collett og Petersen konstatere at man ikke hadde fulgt de rådene som Overbergamtet hadde gitt for å gjøre driften på Gruveholmen mere forsvarlig. Tvertimot, man hadde fortsatt med ” at drive Gruven paa Rov” De såkalte bergfestene, som skulle hindre at gruva raste sammen, tok man like godt og sprengte vekk.

Resultatet ble fatalt. En gang på slutten av 1780-tallet/begynnelsen av 1790-tal1et (kildene oppgir litt forskjellige årstall, og jeg har ikke funnet ut hvilket som er det riktige) styrtet nemlig gruva sammen.

Yngvar Hauge har beskrevet denne tildragelsen i boka Ulefos Jernværk 1657-1957 (U1efoss var et av de jernverkene som fikk store mengder malm fra Alvekilen) :

”En dag i midten av mai .... hendte ulykken. Noen sa at de hadde hørt at det rørte seg i berget, og flere småras hadde gått, men slikt var arbeiderne så vant til, særlig om våren, at de ikke brydde seg om det.

Straks efter fyrsetning på formiddagssjiktet kom raset helt plutselig, og stempler forbygninger og faring ble slått ned, kom veltende og begrov fem mann.

...Massen av nedfalt berg var så stor at den ikke kunne kjøres ut i løpet av tyve år ” (s. 57)

Igjenstyrtningen var også et hardt slag for eierne, Ulefos og Bolvik, som fikk ødelagt en av sine beste gruver. Siden Christian Collett var iferd med å bli ansatt som bestyrer ved Bolvik Verk da han besøkte Arendal i 1798, må synet av Gruveholmen ha vært ekstra deprimerende for ham.

I rapporten bruker de to bergmestrene harde ord når de peker ut de som de oppfatter som ansvarlige for igjenstyrtningen. Først får de stakkars gruvearbeiderne gjennomgå:

”...saalænge Malm udbrydes for en viss Betalning pr. Tønde, spørger den simple Arbejder, naar han faaer raade sig selv ikke efter Følgerne af en skadelig og slet Gruvedrivt. Bergfæster eller ikke Bergfæster ere for ham ligegyldige Ting, uden for saavidt som en større eller mindre Mængde Malm af dem kan tilvejebringes.”

Men det måtte være nokså opplagt - også for personer som hadde vanskelig for å identifisere seg med de som sto lavest på rangstigen i gruvesamfunnet - at det var stigeren, som måtte ta på seg hovedansvaret for det som hadde skjedd. Det var tross alt han som var den øverste ansvarlige for gruvedriften på stedet.

” En enfoldig Stiger som ikke gjerne vilde undlade at skaffe sine Patroner en ligesaa stor Mængde Malm, som nogensinde hans Formænd i Bestillingen, tager sig heller ikke den Skade og Ulykke meget nær som muligens kan flyde af hans taabelige Foranstaltning, saa meget meere som det ikke falder ham vanskeligt, i hvad der end hender, at indbilde en Ejer af Gruver i dette Land hvad opdigted Urimelighed han behager, og som han synes bedst kan passe sig.”

Stigeren blir - ihvertfall indirekte - beskyldt for å prøve å skjule sporene etter ulykka. Istedet for å sette alt inn på å få satt igang vanlig drift igjen, har man fjernet enda flere bergfester, med risiko for enda flere ras og en ”fuldkommen” ødeleggelse. I så fall kan stigeren være trygg for at man ikke finner årsaken til igjenstyrtningen så lenge han lever.

Mørfjær

Alveholmen-gruva er den gruva som blir viet størst oppmerksomhet i forbindelse med bergmestrenes inspeksjonsreise i 1798. Men i Colletts dagbok fra året etter får virksomheten ved Mørfjærgruvene i Neskilen en like grundig behandling.

Også i dette tilfellet siteres det fra Overbergamtets rapport fra 1739; også her er det snakk om ”græsselige” og ”forferdelige” hull, hvor gruvedriften foregår på en ressurs-sløsende og risikofylt måte:

”I en saa slet Tilstand forefandtes allerede for 60 Aar tilbage, saavel denne [ = Gamle Mørfjær Gruve] som de øvrige paa Vestlandet [ = Sørlandet] beliggende Jern-Gruver...”

Og man hadde altså allerede den gangen tilstrekkelig med kunnskap og anvisninger om  hvordan gruvedriften burde foregå. Men rådene er stort sett ikke blitt fulgt. Collett legger vekt på at dette har medført store tap, ikke bare for den enkelte gruve-eier (altså jernverkene), men i like stor grad for landet og staten.

Ved Gamle Mørfjær-gruva har det riktignok ikke gått så ille som ved Bråstad og Alve og andre steder hvor den uforsvarlige driften hadde ført til igjenstyrtning. Men også her holdt det på å ende med den store katastrofen. I årene 1778 og 1779 ble nemlig også denne gruva behandlet ”paa en skammelig Maade”

På dette tidspunktet hadde man valgt å innstille arbeidet i gruva, hvor det fortsatt fantes et 14-17 fot bredt malmlager. Bakgrunnen for denne avgjørelsen var sannsynligvis at man nå var kommet ned på et såpass stort dyp at både vannlensing og sikring krevde store økonomiske utlegg.

Nå lot man den nederste delen av gruva fylles med vann, som man gikk løs på de malmrestene som fantes høyere oppe i i nærheten av dagåpningen. Resultatet var at gruva fikk rende uforsvarlige Vidde og næsten utrolige Længde af 33 Lachter [altså 66 meter], uden det allerringeste Baand eller Bergfæste.”

Når dette var gjort begynte man å lense gruva for vann. Tanken var nå å gå løs på et lengre bergfeste som fantes et stykke nede i gruva, og som ifølge Collett var det eneste som hindret en igjenstyrtelse. Men nå grep skjebnen inn ...

”Dette skammelige Foretagende kom dog ikke til fuldbyrdelse, eftersom Ophavsmanden til alle disse Ulykker paa samme Tid ved Døden afgik.”

Svikt på alle nivåer

Når en hører disse historiene er det kanskje lettere å forstå at arendalsdistriktet har vært flinke til å glemme og fortrenge den av lokalhistorien som er knyttet til jerngruvene. Men siden det har gått 200 år siden disse hendelsene foregikk er jo ingen grunn til å ta kritikken personlig opp. Istedet bør vi være takknemlige for denne muligheten til å komme det som foregikk ved gruvene såpass tett innpå livet.

Ifølge Collett og Petersen sviktet det på alle nivåer i gruvesamfunnet. For det første var gruvearbeiderne uvitende og dårlig motiverte (jeg understreker at jeg nå bare referer det som står i rapporten).

Arbeiderne hadde daglønn eller de fikk betaling pr. tønne som ble brutt ut. Ingen av disse lønnssystemene var særlig tilfredsstillende. Ved daglønn var det ingen grunn til å anstrenge seg overhodet. Ved tønnebryting var det bare mengden som telte. Kvaliteten og hensynet til sikkerhet og bevaring av ressursene kom i annen rekke.

Noen steder fikk man også betalt pr. lakter utbrutt fjell, og dette var en betalingsmåte som bergmestrene foretrakk i prinsippet. Men heller ikke den ble praktisert på den rette måten ved Arendalsgruvene - ifølge bergmestrene.

Dessuten var gruvearbeiderne i stor grad overlatt til seg selv. Stigerne og overstigerne, de som skulle ha overoppsynet med gruvene, gjorde heller ingen tilfredsstillende jobb. Delvis manglet de kunnskap om geologi og gruvedrift. Dessuten var mange av dem vel så mye opptatt av handelsvirksomhet i Arendal, som det som foregikk ved gruvene. Og siden de fleste gruveeierne befant seg langt borte var det sjelden de ble stilt til ansvar hvis noe gikk galt. Det var lett for dem å bløffe seg ut av sånne situasjoner.

Heller ikke gruve-eierne blir spart for kritikk. De tenkte mest på kortsiktig profitt og mindre på en fornuftig utnyttelse av ressursene.  De var lite villige til å foreta forandringer og forbedringer som på kort sikt ville koste penger, men som på lang sikt ville lønne seg både for eierne og samfunnet. Eierne var dessuten ikke særlig flinke til å samarbeide, noe som kunne føre til store problemer der gruvene lå tett inntil hverandre.

Gruvene ved Steinsås, rett utenfor Arendal sentrum, er et godt eksempel på dette. Her lå det flere gruver i grenseområdet mellom eien-dommene Barbu og Langsæ, og disse hadde forskjellige eiere. Egeland og Hassel Verk hadde gruver som lå omtrent vegg i vegg. På et tids-punkt var Egelands gruve blitt så vannfylt at man ønsket å lage en stoll - en horisontal gruvegang eller tunnel - for å lede ut vannet.

Men siden også Hassel Verk kom til å nyte godt av denne stollen Egeland at man skulle dele på omkostningene. Men det ville Hassel. Og siden Egeland hadde andre gruver de kunne få malm la de like godt ned hele virksomheten på Steinsås. Først etter en sak kom de fram til en minnelig ordning.

Opprørsånd

I siste instans er det hele samfunnets holdning til gruvevirksomheten som får gjennomgå. For å belyse dette temaet forteller sen i dagboka si om noen dramatiske hendelser ved Egeland Verk:

”Her var det, at den besynderlige Omstændighed for nogen Tid indtraf at Masovns Arbejderne, af Mangel paa rigtig Betalning, midt under Blæsningen dristede sig til at udblæse Masovnen og formaaede Smedene til ligeledes at forlade deres Arbejde.”

Her får vi med på kjøpet et lite glimt av en Svært tidlig i arbeiderbevegelsens historie i Aust-Agder. Dette må være en av aller første streikeaksjonene i Sørlandets historie. Og man må oppmerksom på at det å la masovnen slukke var en temmelig alvorlig handling, med store tekniske og økonomiske konsekvenser.

Vi får også høre om en minst like militant aksjon ved en av lands gruver i nærheten av Arendal. Det går ikke fram av sammenhengen nærmere bestemt hvor dette foregikk, men Egeland hadde gruver både ved Steinsås og i Øyestad. Også i dette tilfellet var arbeiderne misfornøyde med lønna. Det sies at de bare fikk 10 skilling i måneden i rede penger og resten i dårlige matvarer I sinne over dette forholdet foretok arbeiderne gjennomslag fra ei gruve i drift til ei nabogruve som var full av vann. Resultatet var at den gruva som var i drift også måtte forlates.

For oss som holder på med Aust-Agders historie er dette et sant eksempel på at den opprørsånden som har preget landsdelen i visse perioder (en kan f.eks. tenke på Lofthus-reisinga) også fantes i gruvesamfunnet. Men denne sida av saken gikk hus forbi hos Petersen. Han var mer opptatt av samfunnets holdning til bergverksvirksomheten:

”Saadanne og flere deslige Uordener kan blot passere ustraffede i et Land, hvor Bergværks Handteringen befindes i den yderligste Forfaldenhed og Van-rygt.”

”Eiendomsforhold”

Når en hører om all denne elendigheten melder det seg raskt et spørsmål om hvor troverdige disse beskrivelsene er. For å ta stilling til det spørsmålet må man ha et visst kjennskap til omfanget av virksomheten ved Arendals-gruvene, både i tid og rom.

Jeg regner med at hovedlinjene i distriktets gruvehistorie er kjent fra Gruveprosjektets publikasjoner og artikler, og at de fleste kjenner til hvor de viktigste gruvene lå. Men jeg kan supplere litt når det gjelder ” eiendomsforholdene” ved gruvene: hvem drev hvor?

I de fleste tilfellene var det ikke snakk om eiendomsrett, men bare rett til gruvedrift på en bestemt eiendom. Eiendomsforholdene (jeg finner ikke på noe bedre ord) varierte noe over tid, men jeg kan gi et riss av situasjonen på den tida Collett og Petersen besøkte distriktet, altså på slutten av 1700-tallet. Som vedlegg til rapporten deres fins det en del oversikter over de enkelte verks gruver på denne tida.

Alle verkene er dessverre ikke med, men hvis man supplerer med andre kilder er det forholdsvis lett å rekonstruere eiendomsforhol-dene ved gruvene ut fra dette materialet.

Som allerede nevnt tilhørte Bråstad-gruvene Fritzø Verk i Larvik, og i dette tilfellet eide verket hele den gården som gruvene lå på. I tillegg eide Fritzø Lerestvedt og Torbjørnsbu og hadde enerett til gruvedrift på Klodeborg.

Bærum Verk hadde gruver på Solborg i Øyestad. Også Dikemark fikk malm herfra.

Ulefoss og Bolvik hadde sitt hovedsete i Neskilen, i tillegg til at de fikk malm fra Gruveholmen på Alve.

Moss Verk hadde gruver på flere forskjellige steder, bl.a. Veding og Rannekleiv i Øyestad, Vågsnes på Tromøya og Gundersbo i Neskilen.

Eidsfoss hadde gruver på Omholt og Nødebro i Øyestad.

Næs hadde i tillegg til Solberg-gruvene i Holt, gruver på Tromøya, i Neskilen, i Moland og i Froland.

Egeland hadde ei gruve ved Steinsås (på Langsæ gårds grunn) og flere i Øyestad. Enkelte av Øyestad-gruvene ble eid i fellesskap med Fossum Verk.

Også Hassel hadde, som vi har sett, gruver ved Steinsås, på Barbu gårds grunn.

Froland fikk naturlig nok malm fra gruver i Froland, men også fra Øyestad og andre steder.

Jeg understreker at dette er hovedmønsteret, ikke det totale bildet.  Men kanskje det allerede nå er lettere å forstå den negative konklusjonen i bergmestrenes rapport? Det kan ikke ha vært lett å administrere dette gruveområdet. Det er også mange ting som må ha stått i veien for utviklingen av kunnskap og ekspertise.

For mye av det dårlige

For det første var jernverksmiljøet adskilt fra gruvemiljøet. Man hadde ikke et stort, felles bergverksmiljø som på Kongsberg og Røros. 

For det andre befant de fleste eierne seg nokså langt borte fra gruvene. Det må ha vært vanskelig å holde orden og oversikt.

For det tredje var gruvene spredt rundt på ganske mange steder. Det vil si at det var forholdsvis få personer som jobbet på hvert enkelt sted.

På denne bakgrunnen ser en at det må ha vært mange hindringer i veien for en effektiv utnyttelse av ressursene i Arendalsfeltet. Mye ville nok ha vært annerledes hvis de fleste jernverkene hadde vært plassert i nærheten av Arendal. Men akkurat det er det jo nokså fåfengt å tenke på, selv om selve problemstillingen kan være interessant.  Men selv om forholdene ved Arendalsgruvene helt sikkert var forholdsvis primitive er det ingen grunn til å godta alt i den negative beskrivelsen. Ihvertfall ikke sånn uten videre.

Når jeg har lest gjennom hele dette materialet - ikke bare det som angår arendalsdistriktet og gruvene - har jeg fått en sterk følelse av at det blir for mye av det gode, eller rettere sagt: for mye av det dårlige. Det er nemlig ikke bare Arendalsgruvene som får gjennomgå, men så å si alle norske gruvefelt, inkludert Røros og Kongsberg. I tillegg blir driften ved selve jernverkene gjenstand for en like total kritikk. Det er tydelig at Collett og Petersen har satt seg fore å virkelig snu opp ned på forholdene i bergverks-Norge.

Hvis en ser litt nærmere på bakgrunnen deres er ikke det så overraskende. Både Collett og Petersen var blant de første som ble uteksaminert fra bergverksseminaret på Kongsberg, etter at det hadde begynt å gi skikkelig undervisning i 1786. De tok begge eksamen i

1793; før dem var det bare fire andre personer som hadde avlagt denne eksamenen. Det er lett å forestille seg at de følte at de visste mere enn de fleste her i landet om geologi og gruvedrift.

Og det gjorde de nok også. Etter avsluttet teoretisk utdannelse dro både Collett og Petersen på studiereise til de svenske jern- og kobberverkene. På denne tida var Sverige blant de fremste bergverks-nasjonene i Europa, så her fikk de anledning til å sette seg inn i teknikk og driftsmåter, som var på et langt høyere nivå enn det som var vanlig i Norge. Det er derfor ikke særlig rart at rapporten om de norske jerngruvene bærer preg av en viss mindreverdighetsfølelse.  (Jeg skal senere komme tilbake til et ganske fornøyelig eksempel på dette).

Forutinntatte

I tillegg er det også helt tydelig at de to unge og utålmodige berg-mestrene var en smule forutinntatte da de kom til arendalsdistriktet sommeren 1798. Collett røper seg i dagboka. Før han legger ut på reisa skriver han at når det gjelder gruvene venter han ikke å finne annet ”end sørgelige Spor efter Vandkundighet og Selvraadighed ”.  Sånn sett må vi kunne si at han fant det han lette etter og så det han ville se.

Når vi på toppen av alt dette tar med i betraktningen at Collett og Petersen levde i ei tid som var preget av store omveltninger og sterk framskrittstro, så er det lettere å forstå hvorfor de gikk så grundig til verks i sin kritikk av det bestående.

Alt i alt er det altså mange grunner til å tro at forholdene ikke var fullt så ille som de to bergmestrene gir uttrykk for, særlig hvis en ut ifra hvilke realistiske muligheter som fantes. Særlig gjelder dette behandlingen av arbeiderne; det er nokså opplagt at disse ikke hadde særlig mange valgmuligheter, og at f eks. rovdrift for dem var en helt fornuftig driftsmåte (Det var snakk om å overleve. Når man lever i nærheten av eksistensminimum har man som regel ikke anledning til å tenke på det som lønner seg på lang sikt.).

Men det betyr ikke at det er noen grunn til å tvile på de enkelte observasjonene som de to har gjort. Tvert imot: pga. den radikale grunnholdningen trekker de fram sider ved virkeligheten som folk med en mere konservativ innstilling ville ha holdt skjult eller rett og slett ikke lagt merke til. Andre ganger kan lignende rapporter bære preg av å være avskrifter av tidligere rapporter. Det er absolutt ikke tilfellet her.

Vi som er interessert i arendalsdistriktets gruvehistorie må derfor si takk og pris for at de var så negative. Men det betyr absolutt ikke at vi er nødt til å overta den negative holdningen. Vi må selv, på grunnlag av et mye større materiale enn rapporten og dagbøkene, trekke våre egne konklusjoner.

Ikke bare kritikk

Jeg må også nevne at Collett og Petersen ikke nøyde seg med å kritisere; de gikk også med stor iherdighet inn for å rette på mislighetene. Da de var kommet hjem fra reisene sendte de detaljerte for-bedringsforslag til jernverkseierne.

Ved sitt eget verk sørget f eks. Petersen for at det straks ble ansatt en kyndig mann til å lede arbeidet ved Arendalsgruvene. Den forrige lederen beskrives som ”en gammel udlevet Sagfut”. Det er vel tvilsomt om han hadde noe særlig greie på gruvedrift. Han hadde sannsynligvis fått jobben i Arendal som enslags belønning, hvis det da ikke var sånn at han var sendt hit fordi de ønsket å bli kvitt ham i Larvik.

Men nå ble en dyktig markskeider fra Kongsberg, Michael Michelsen, ansatt som øverste lokale leder for Fritzø verks gruver ved Arendal (en markskeider er ekspert på å lage gruvekart). Michelsen hadde forøvrig tatt eksamen ved bergseminaret samtidig med Collett og Petersen, så hans kunnskaper stolte de nok på. I årene framover styrte Michelsen gruvevirksomheten fra sin ”residens” på Torbjørnsbu gård.  Det var han som tok imot prins Christian Fredrik med salutt i en av gruvene (sannsynligvis Torbjørnsbu), da prinsen besøkte Arendal i 1813.

Ellers sørget også Collett og Petersen for at det ble laget flere skikkelige gruvekart. Takket være dem har vi et detaljert kart av Gruveholmen på Alve. De laget også et lignende kart over gruveområdet på Steinsås, men dette og andre tegninger fra rapporten er dessverre kommet på avveie. (Ved Statsarkivet i Kristiansand fins det en tegning av Barbu gruve, datert 1799. Det er mulig at denne tegnigen er laget i forbindelse med Collett og Petersens inspeksjoner).

Jeg har også en mistanke om at Collett og Petersen må ha hatt en finger med i spillet når det gjelder byggingen av den såkalte vannkunsten ved Solborg-gruvene i Øyestad. (For de som ikke kjenner til det: ”vannkunsten” var etslags enkelt vannkraftverk - drevet av et møllehjul - som ble brukt til å heise malmen opp i dagen med, eller til å pumpe opp vannet fra gruva). Året etter at Collett og Petersen hadde vært i Arendal fikk nemlig Bærum Verk grunneierens tillatelse til å anlegge vannkunsten. Dessuten: i de to rapportene de to bergmestrene skrev om sine observasjoner i Sverige fins det detaljerte tegninger av en vannkunst av akkurat samme type som den som ble anlagt ved Solborg-vannet. Jeg har vanskelig for å tro at det ikke er noen sammenheng her. Men det får vi komme tilbake til ved en annen anledning.

Et eksotisk innslag

Til nå har jeg stort sett holdt meg til de ” sosialrealistiske” sidene ved gruvevirksomheten. Men livet rundt gruvene hadde også sine eksotiske innslag. Det kan passe å avslutte med et av disse.

Etter et lengre avsnitt med elendighetsbeskrivelse støter en plutselig på dette hjertesukket i dagboka til Petersen:

”Mig har det paa denne Reyse været nærgaaende, at den vittige [betyr vel kunnskapsrike?] og oplyste Mineralogue Brasilianeren d’ Andrada ogsaa skulde blive al denne Uselhed og Elendighet vaer og sandsynligen bringe Rygtet om vor Skam endog over til den 4de Verdenspart [ = Amerika]; thi forudeden Gruverne her omkring Arendal har han desværre ogsaa beseet Kongsberg Sølvwærk og Frizø Jernwærk - for at gjøre Historien fuldstændig fejlede saaledes allene at han tillige skulde have seet Røraas Kobberwærk.”

Her er det mange ting å henge seg opp i. For det første ser vi her et eksempel på at bergmestrenes mindreverdighetsfølelse ikke bare gjelder Arendalsgruvene, men faktisk hele det norske bergverksmiljøet. For det andre kan vi legge merke til at Arendalsgruvene her nevnes på linje med Røros og Kongsberg, som et av Norges viktigste gruveområder.

Men vel så interessant er den opplyste brasilianeren. Hvem var han, og hva gjorde han ved Arendalsgruvene på slutten av 1700-tallet?

Hans fulle navn var Jose Bonifacio de Andrada e Silva. Han regnes som en av hovedmennene bak Brasils løsrivelse fra Portugal i 1821.  (I en framstilling kalles han ”Founding Father”). Men før d’Andrada ble statsmann og deltaker ved denne verdenshistoriske begivenheten i hjemlandet hadde han tilbragt flere tiår i Europa. Etter avsluttende universitetsstudier i Portugal ble han, på oppdrag fra den portugisis-ke kongen, sendt ut på en stor rundreise (”grand tour”) til mange europeiske land. Hensikten var at han skulle perfeksjonere seg i geologi og skaffe seg mest mulig praktisk gruvekunnskap. Under denne reisa oppholdt han seg også i Norge, Danmark og Sverige, og et av de gruvefeltene han besøkte var altså Arendalsgruvene. Han må ha vært her omtrent samtidig med Collett og Petersen.

D’Andrada

Da d’Andrada vendte tilbake til Portugal igjen, etter ca. 10 år på reisefot, ble han utnevnt til professor i geognosi (den tidas geologi) og sjef for det portugisiske gruvevesenet. Så det tok ei stund før ryktet om ”vor Skam” ble brakt over til den fjerde verdensdelen.  Andrada vendte ikke tilbake til Amerika før i 1819.

Dessverre har jeg foreløpig ingen flere opplysninger om Andradas besøk i Arendalsdistriktet. Petersen gir ingen flere detaljer ut over de ordene jeg allerede har sitert. Jeg har prøvd å lete litt etter flere spor, men har foreløpig ikke lykkes i å finne ut så mye mer om hva d’Andrada foretok seg i Arendal. [SE Brasilianeren d’Andrada på besøk ved Arendalsgruvene].

Men at oppholdet her må ha gjort et visst inntrykk på ham, det kan vi være sikre på. Det går fram av det faktum at besøket ved Arendalsgruvene den dag i dag nevnes i portugisiske leksikonartikler om d’Andradas liv. - Dette er et eksempel på hvor berømte jerngruvene i Arendalsdistriktet var en gang i tida.

Det er også et eksempel på at gruvehistorien ikke bare dreier seg om triste og deprimerende ting. - Denne artikkelen bidrar vel ikke så mye til å svekke et sånt inntrykk, men jeg lover at jeg ved andre anledninger skal legge mere vekt på det eksotiske. Sant å si er det ikke rent sjelden at man støter på mer eller mindre eventyrlige skikkelser av d’Andradas type når man jobber med gruvehistorien.

De viktigste kildene til artikkelen:

Rapporten og dagbøkene fins ved Riksarkivet.

Rapporten: Rentekammeret/ Bergverkskontoret/ Innkomne brev/1799b (nr.77) /

Journalsak nr. 507.

Colletts dagbok: Samme sted/1800a (Nr 78) / Journalsak nr. 164.

Petersens dagbok: Samme sted/Journalsak nr. 188.

Rapportene fra Collett og Petersens besøk ved svenske bergverk 1795-96 fins ved Håndskriftsamlingen, Universitetsbiblioteket i Oslo.

Artikkelen er en bearbeidet utgave av et foredrag som ble holdt på Aust-Agder-Arkivet og -Museets årsmøte våren 1990 Enkelte av de hendelsene som beskrives i artikkelen har tidligere vært omtalt i Gruveprosjektets utgivelser og i lysbildespillet ”Gruvebyen Arendal!?