Fra teolog til bergmann. Jacob Aall – i ”Bergmands-Kittel»

© Gunnar Molden. Jacob Aall-prosjektet, skrift 8 (2013).[1]

Jacob Aall i bergmannskittel – Jacob Aall i bergmannsdrakt – går det an å forestille seg det? Hvis det er snakk om bokstavelig talt, er det kanskje litt vanskelig, i overført betydning kanskje litt lettere.

At det ikke var helt utenkelig for han selv, går fram av et brev han skrev til broren Niels i november 1799. På denne tida var Aall inne i en svært hektisk og avgjørende fase når det gjaldt hvilket yrke han skulle velge som sitt "egentlige kall". Han var nettopp vendt tilbake fra en omfattende utenlandsreise, som hadde brakt han til universitetsbyer som Göttingen og Leipzig og til gruve- og industriområder som Harz, Sachsen og Schlesien. I løpet av reisa hadde han tatt det avgjørende skrittet som innebar at han ikke lenger satset på en karriere som prest, som han var utdannet til. I stedet hadde han bestemt seg for å satse på noe som hadde med bergverk å gjøre; nærmere bestemt: han ønsket å bli jernverkseier.

Ved tilbakekomsten hadde han raskt satt i gang med realiseringen av denne beslutningen, noe som hadde ført han inn i forhandlinger med Jacob Schnell, som eide Næs Jernværk, om overtakelse av dette verket. Forhandlingene skjedde ikke uten at det ble knuter på tråden og på et visst tidspunkt så det ut til at hele handelen ville gå i vasken.

Samtidig var Aall opptatt med forberedelsene til en annen viktig begivenhet. Mot slutten av utenlandsreisa hadde han endelig informert familie og venner om at han hadde forlovet seg, med københavnerjenta eller -pigen Lovise Stephansen, og nå skulle de to gifte seg.

Midt oppi dette doble hendelsforløpet – bryllupsforberedelsene og forhandlingene om kjøp av et jernverk – kom Jacob Aall med følgende hjertesukk til broren Niels:

”kan jeg ikke staae Brudgom i en Bergmands-Kittel, saa nødes jeg maaske – bedrøvelig nok – til at iføre mig en Præste-Kiole.”[2]

***

Overgangen fra teolog til bergmann[3]  var resultatet av en langvarig og til dels ubehagelig prosess, som Jacob Aall hadde vært igjennom i tidsrommet forut. Han hadde studert teologi og var blitt ferdigutdannet prest. I hvor sterk grad han i utgangspunktet hadde vært personlig motivert for dette valget er vanskelig å avgjøre helt bestemt, men det er i hvert fall sikkert at farens ønske spilte en viss rolle for denne bestemmelsen. Det er også lite som tyder på at han hadde noen glødende interesse for det teologiske og de religiøse sidene ved prestegjerningen. Selv om han på ingen måte var et ureligiøst menneske, må det kunne hevdes at det var mere verdslige sysler som fenget han mest. Og han hadde tidlig en dragning mot det naturvitenskaplige, som i utgangspunktet var allment, men som etter hvert spisset seg til mot det som hadde med mineralogi, geologi og bergverksdrift å gjøre.

I tillegg hadde han store kvaler i forhold til presterollen, særlig i forbindelse med at han ofte engstet seg sterkt for å ta ordet i større forsamlinger. Som kjent gjennomførte Aall en nokså mislykket prøvepreken i ei "bortgjemt" kirke i Telemark (Slemdal kirke, Siljan), noe som ikke gjorde det lettere for han å ta skrittet fullt ut og iføre seg prestekjolen. Som en foreløpig utsettelse fikk han farens tillatelse til å legge ut på en lengre utenlandsreise, en "grand tour", som etter hvert ble en kunnskapsreise med et målrettet innehold. Den foregikk i tidsrommet 1797-99, hovedsaklig til områder som i dag hører til Tyskland, men med også til steder som i dag ligger i Polen og Tsjekkia.

I løpet av reisa fulgte han forelesninger ved flere universiteter og i mange fag. Av størst betydning for Jacob Aalls senere rolle som jernverkseier var oppholdet som student ved Bergakademiet i Freiberg og den perioden han reiste rundt for å gjøre seg kjent med forskjellige bergverksaktiviteter i Mellom-Europa. Han besøkte både Harz-området og Erzgebirge i Tyskland (viktige områder for gruvedrift) og Schlesien (et viktig område for jernproduksjon og et brohode for overføring av ny teknologi fra Storbritannia på mange industriområder).

Det kan diskuteres hvor mye bergmannskunnskap, både teori og praksis, det var mulig for Jacob Aall å tilegne seg i løpet av det begrensede tidsrommet han var på reisefot. En kan selvsagt lure på hvor mye teori en student kunne klare å tilegne seg i løpet av et års tid ved Bergakademiet, f.eks. sammenlignet med våre dagers 4-5 år for å bli ingeniør. Men alt er relativt, og i Aalls tid var det bare noen ytterst få nordmenn som hadde fått anledning til å tilegne seg disse kunnskapene. Den teoretiske grunnkunnskapen han tilegnet seg i Freiberg, må f.eks. ha gjort det atskillig lettere for han enn for mange andre å følge med i alt det nye som skjedde innen bergvitenskapen og når det gjaldt jernverksdrift i det tidsrommet han var praktiserende jernverkseier i Norge.

Men vel så viktig var det kanskje at han under reisa i mange sammenhenger fikk anledning til å kombinere teori og praksis. Et særtrekk ved undervisningen i Freiberg var at man kombinerte teoretiske forelesninger med gruvebesøk. Studentene, enten de var adelsmenn eller bare vanlige dødelige, måtte jevnlig opp klokka fire om morran for å følge gruvearbeiderne ned i gruva. I tillegg til de viktige erfaringene Aall skaffet seg ved dette grunnkurset i gruvedrift, foretok han dessuten, som allerede nevnt, på egen hånd en rekke befaringer ved industrianlegg, verk av forskjellige slag og til gruveområder – både mens han var student i Freiberg og i tidsrommet etterpå.

Alt dette må ha vært uhyre nyttig ballast å ha med seg, da han etablerte seg som jernverkseier på Næs i 1799. Han var i utgangspunktet i stand til å "lese" et jernverk – fra gruve til marked – og han var i stand til å kommunisere med forskjellige fagfolk, både ved verket og ellers.

I et brev til sin gode venn,  og reisefelle under en del av reisa, Niels Hofman-Bang, skrevet mens han ennå oppholdt seg i Freiberg, oppsummerte Aall hva oppholdet ved Bergakademiet på denne måten:

”... naar Du, gode Hofmann, betænke hvor pludselig jeg forvandledes fra Theolog til Biergmand, da vil det ikke undre dig at denne Vinter høre til de meest travelsomme jeg har havt. Aldrig har jeg mindre angret nogen Opofrelse jeg har giort min Videnskabelige Flid en min Reise til Freyberg; hvor endog Tidens – og maaske mine Talenters – Indskrænkelse hindret mig fra at blive Biergmand, saa tror jeg dog at have samlet saa megen Viisdom i Plutos Rige, at jeg for Fremtiden kan gaae uden Ledebaand.”[4]

Det er en beskjeden formulering – at han for framtida var i stand til å gå på egen hånd - men jeg tror man trygt kan slå fast at Jacob Aall hadde skaffet seg et svært godt kunnskapsgrunnlag for utøvelsen av det yrket han nå hadde valgt som sitt kall – å være jernverkseier.

***

Det var farens død som gjorde det mulig for Jacob Aall å ta det endelige skrittet fra teolog til bergmann. Som han selv oppsummerte det i sine Optegnelser:

”For at føie min Faders Ønske var jeg traadt ind paa den theologiske Bane, og nu da han ikke var mere havde jeg frie Hænder til at vælge hvilken somhelst anden Bestemmelse, hvortil jeg følte mig mere oplagt.”[5]

Men det må sies at han ikke hadde hatt store problemer med å overtale seg selv, da han endelig følte seg fri til å ta en selvstendig beslutning. Og i tidsrommet mellom prøveprekenen og farens død, hadde han flere opplevelser som bidro til å bane vei for den endelige beslutningen. Et godt eksempel på dette er Jacob Aalls første egentlige gruvebesøk, som foregikk i ei tinngruve i Böhmen (i et område som i dag hører til Tsjekkia). Leser man Aalls egne beskrivelser, får man et sterkt inntrykk av at dette var en merkeskille-opplevelse på hans vei fra teolog til bergmann. Både i reisedagboka og i sine Optegnelser har han utførlig beskrevet gruvebesøket i Böhmen.

I Optegnelser, som riktignok er skrevet i etterpåklokskapens lys og først og fremst med tanke på hans barn og etterkommere, setter Aall inn gruvebesøket i en større ramme, når det gjelder de skrittene han hadde tatt og som endte opp med at han ble bergmann helt og fullt.

Gruvebesøket fant sted i oktober 1797, på et tidlig tidspunkt i utenlandsreisa. Aall presiserer at han på dette tidspunktet ennå ikke hadde forlatt tanken om å bli prest.

”Det var endnu aldeles ikke falden mig ind at studere Mineralogi som Brødvidenskab, men som et Slags Kundskab, hvorom en Fjellets Søn ei burde være uvidende, og som i Forening med Physik og Chymie, ...., kunde tjene til en behagelig Underholdning, naar det en Gang faldt i min Lod at blive Præst i Norge.”

Så føyer han til:

"Men jeg indsaa derhos, at jeg maatte lægge Praxis ved Siden af Theorien, naar jeg skulde have nogen Nytte af mine nye Studier, og at jeg især maatte gjøre mig bekjendt med Bjergenes Dannelse, med Grubevæsen, dersom jeg skulde kunne have Nytte af hine af Bøger hentede Theorier."

Det må sies at hvis det var snakk om å skaffe seg allmennkunnskaper som alle «Fjellets Sønner», det vil si alle nordmenn, burde ha, så gikk Aall i dette tilfellet fram med en grundighet som neppe kunne forventes av særlig mange nordmenn.

Det som kommer veldig klart fram av beskrivelsen i Optegnelser er hvordan gruvebesøket i Böhmen markerer et vannskille i hans tilnærming til det bergverksmessige. Han oppsummerer hva slags kunnskaper han inntil da hadde hatt på dette feltet. Det var først og fremst den mineralogien han hadde lært hos professor Wad i København før han dro av gårde på reisa og han hadde også begynt å sette seg inn i geognosien (det faget som etterhvert ble geologi). – «Men for øvrigt kunde ingen være mere uvidende end jeg i Alt hvad der angik Bergvidenskaben». – Og når det gjaldt det praktiske var han på denne tida mer eller mindre blank, på tross av at han kom fra et område av Norge hvor det var flere jernverk og også annen bergverksdrift:

”Naar jeg undtager, at jeg som Barn flygtigen, havde været tilstede ved Støbningen i Holden Værkets Masovn, havde jeg ikke gjort mig bekjendt med nogen af Jerntilvirkningens Manipulationer, og havde begyndt at studere Bergvidenskaber paa Steder hvor slig Kundskab ikke kunde erhverves.”

Men nå var han klar til å ta skrittet over i en mere opplyst tilstand når det gjaldt hva som foregikk ved et bergverk. Jeg skal ikke gå nærmere inn på selve gruvebesøket, men vil gjerne trekke fram noen av omstendighetene omkring, som både forteller mye om hvor viktig denne begivenheten var i Jacob Aalls liv og gir en god illustrasjon på viktige sider ved Jacob Aalls forhold til sitt «egentlige kall».

Da besøket fant sted hadde Aall en slags ferie fra universitetsstudiene og han vennen Niels Hofman-Bang var på egen hånd dratt av gårde på en tur, både for å se seg om og for å dyrke sine spesialinteresser, som i Hofman-Bangs tilfelle var botanikken. De andre studiekameratene var i større grad orientert mot det teoretiske og boklige enn de to, som ikke hadde noe i mot å skitne seg til på hendene for å skaffe seg nye kunnskaper.

Da de kom til det aktuelle gruveområdet, nærmere bestemt på et sted som het Gaussen, ble det mørkt før det hadde rukket og komme seg til selve gruva. Jacob Aall forteller da at hans «Videbegjærlighed» fikk han til å bestemme seg for å overnatte på stedet – «hos en Bergmand», så han neste dag kunne få med seg et gruvebesøk. Og så tilføyer han, knapt og lakonisk: «Hofmann kunde derimod ikke overtale sig dertil; men drog bort med Hesten».

Jeg er klar over at dette er et spinkelt grunnlag å trekke vidløftige konklusjoner på, men jeg syns man skal merke seg at Jacob Aalls ønske om å skaffe seg praktisk kunnskap på dette tidspunktet var så sterk at han valgte å overnatte hos en ganske alminnelig gruvearbeiderfamilie, for at han neste dag skulle kunne bli med når gruvearbeiderne dro på arbeid.

Skulle bare mangle, kan vi kanskje si. Men det er med utgangspunkt i vår tids tankegang. Her er det to typiske overklassegutter fra 1700-tallet som er på tur. De var begge sterkt preget av standssamfunnets krav om at man skulle holde seg til den plassen i samfunnet man var blitt tildelt. Mange adelsmenn og andre representanter for overklassen på denne tida mente det var uhørt for dem å beskjeftige seg med virksomheter som handel og industri – for ikke å snakke om å skitne seg til på hendene ... Det fantes selvfølgelig andre oppfatninger om dette i samtida også, men som vi vet var ikke Jacob Aall spesielt tiltrukket av radikale strømninger – han ønsket reformer i samfunnet, men ingen omveltning. Men han valgte altså å overnatte hos disse gruvefolkene og han hadde et sterkt ønske om å se hvordan gruvedrift foregikk i praksis.

Hvor stor vekt man skal legge på det forholdet at Hofman-Bang valgte å stå over overnatting og gruvebesøk, er en annen sak. Hofman-Bang var på ingen måte uinteressert i det virkelige livet. Særlig når det gjaldt det som hadde med landbruket å gjøre var han veldig vitebegjærlig. Hofman-Bang førte også reisedagbok og der går det fram at han i utgangspunktet hadde hatt lyst til å bli med på gruvebefaringen.[6] Ved ankomsten hadde de nemlig fått tilbud om å bli med inn i gruva, men på dette tidspunktet var arbeidsdagen over og det ville ikke bli anledning til å se gruva under arbeid, og det var det de to vennene først og fremst ønsket. Med andre ord var det ikke overflatisk og pittoresk kunnskap de to var ute etter. Men Hofman-Bang hadde tydeligvis ikke lyst til å overnatte hos gruvefolkene,  og dessuten, sier han, «(var) det ... mig sagt at Berg bygningerne[?] vare slette». Det var altså ikke en helt ufarlig befaring det var snakk om.

Selv om Aalls vitebegjærlighet når det gjaldt gruvedrift må ha vært sterkere enn vennens, var det ikke fritt for at han også hadde en del å engste seg over, da han var blitt alene hos gruvearbeiderne. Dette skriver han i dagboka:

”Jeg kan ikke nægte at det var mig noget snævert om Hiertet ved at overlade mig aldeles til en ubekiendt Bergmands Vold, og min Angst forøgedes, da han mellemstunder kastede et Øje paa mit Uhr.”[7]

I Optegnelser har han gitt en mer generell beskrivelse av den samme opplevelsen (redselen for å bli frastjålet uret er luket bort i denne versjonen):

”Jeg blev lidt trang om Hjertet ved at tage Afsked med min Ven, jeg følte mig underligen forladt paa disse afsides Høider, og min Frygt forøgedes ved min nye Værts, ..., barske næsten banditmæssige Udseende.

Men så føyer han til: ”Men aldrig kunne nogen Frygt være mindre grundet.” – I dagboka blir overgangen fra angst til trygghet beskrevet på denne måten:

”Han førte mig Hiem til sit Huus, hvor jeg fandt hans gamle Fader, der var 54 Aar, men som 40 Aars Grubearbeide havde givet Udseende af en 80 Aars Olding. – Om en kort Stund forsamlede sig den hele Familie, og jeg havde nok at bestille med at tilfredsstille deres Nysgjerrighed; thi saadant et Væsen som en Nordmand var aldrig før kommet dem for Øje. – Jeg fik snart mit gode Lune igien i dette for mig virkelig interessante Selskab. De nødte mig ret[?] til [at] spise, og jeg blev beværted med overmaade got Brød og Smør, med Fløde og Grød[?] og med Frugt. De spurgte mig om jeg var Evangelisk, og da jeg sagde Jo, svarede de mig alle med en Mund, at forskiellig Religion burde ei giøre noget til Sagen. – Jeg befandt mig tilsidst ret vel i denne Kreds, ....”

I Optegnelser oppsummerer han kveldens opplevelser på denne måten:

”Jeg havde virkelig en glad Aften i den simple Bierghytte, der var ligesom en god Varsel for min Vandring blandt Bjergets Sønner paa en lang Livets Bane.”

I dagboka forteller han videre om overnattinga, at han får et eget værelse, mens verten må sove på stua, og en god seng – allikevel – ”... den følgende Dags Skiebne svævede mig saa for Hovedet at Søvnen var temmelig afbrudt.”.

Så kommer den store dagen (17. oktober 1797):

”Klokken halv fire blev jeg vaagnet af den Gamle og jeg sprang munter du af Sengen i Forhaabning om hva jeg skulde see, Jeg tog venskabelig Afskeed med min Vert og Vertinde og fulgte Oberstigeren og hans tvende Brødre. Jo nærmere jeg kom Maalet, jo meere steeg min Nysgjerrighed, der dog ikke var ublandet med Angst for den Fare man havde beskrevet mig, der var ved at fare i Gruberne. – Vi kom først i et lille Kammer tæt ved Nedgangen til Gruberne, der var anstukket en Kuldild rundt om den sad alle Arbeiderne og stak Hænder og Fødder i Ilden. Da de alle 14 Arbeidere vare forsamlede, istemmede de en Bøn og en Psalme, hvori Mutter Marie spilte en betydelig Rolle, ved hver Omqvæde skreeg man, Marie ist mein …….. Marie hilfe mir ...  Røgen beed mig imidlertid saa i Øjnene, at Vandet løb strømmeviis fra dem; men jeg maatte holde stand for ikke at afbryde Andagten. Efter holdt Bøn iførtes jeg en Bergmandskittel, og en gammel Hat og jeg gav mig nu geleidet af min omhyggelige Fører, Oberstigeren [ned i gruva], Nedgangen er ganske perpendikulær, Stien har smale Trin, men brede Sidelægter; jeg fandt det verken møisommelig eller farlig at stige ned, Jeg kom 40 Lachter, .....,  dybt i Jorden /saa dyb er nemlig Gruben /……..”

Nå har Jacob Aall endelig fått på seg bergmannskittelen – og attpåtil en gammel hatt – og er i gang med sitt første ordentlige gruvebesøk, den første i en lang rekke. – I Optegnelser  oppsummerte han besøket på denne måten:

”Grubebefaringen have stedse hørt til den interessanteste Deel af mine Bergmands Arbeider, men aldrig har nogen underjordisk Vandring interesseret mig mer end denne første Befaring ...”

La det til slutt også være nevnt at Aall, i dagboksnotatene, ga uttrykk for at han ikke syntes gruvearbeiderne var spesielt godt betalt for det arbeidet de utførte:

«...enhver Arbeider faar daglig kun 4 Groschen, omtrent en Mark danske, sandelig kummerlig Betaling for at opofre Livet og Sunhed, og tilbringe sine Dage i Mørke”.

***

Så foretar vi et raskt sprang til april 1798. Da er Jacob Aall på plass i Freiberg, som student ved Bergakademiet. Her følger han forelesninger og undervisning i mange slags emner. Det gjelder fag som geologi, mineralogi og kjemi, men også temaer som hvordan bergverkene ble organisert og ledet. Og, som allerede nevnt, det var en forutsetning at studentene jevnlig skulle være med i gruvene.

Under gruve-praksisen i Freiberg fortsatte Aall med å tilegne seg den typen kunnskap og erfaring som han for første gang hadde skaffet seg ved gruvebesøket i Gaussen. I dagboka noterte han detaljert om det han lærte og observerte, til sammen må disse notatene ha utgjort en slags grunnbok i gruvedrift som han kunne benytte seg av etter at han slo seg ned som jernverkseier på Næs Værk.

Her skal jeg bare gjengi innledningsordene i den omfattende beskrivelsen av det første gruvebesøket, for å vise at vitebegjærligheten og nysgjerrigheten, og ønsket om å kombinere teori og praksis, fortsatt var en sterk drivkraft:

”I dag har jeg da befaret Gruberne og har havt Leilighed til at berigtige adskillige falske Ideer, som Mangel paa Tingens Betragtning in natura har forvoldt. I Morges Klokken 4re sprang jeg med lette Skridt ud af Sengen, drak Øllebrød og for med Hofmann og Kaas ud paa Gruben Kurprinds”.[8]

Deretter følger en lang beskrivelse av drift, maskineri og forskjellige prosesser. Også i Freiberg kan han konstatere at «Lønnen som arbeiderne faar er ret ussel».

Senere samme dag som han hadde sin første gruvepraksis, oppsøkte han etslags verthus

"hvor Byens Folk drage ud for at drikke Kaffe, spille l’hombre [kortspill] o.s.v. Dette Selskab tæller ofte Werner [Bergakademiets fremste mann og Tysklands fremste geolog på denne tida] og flere lærde Mænd blant deres Lemmer. Jeg fandt det formedelst Heede og Tobaksrøg fast uudstaaelig”.

Disse to situasjonene – gruve- og vertshusbesøket – fanger opp noen interessante særtrekk ved Jacob Aalls personlighet. På dette tidspunktet kan han oppholde seg i timevis i gruvene, men han vil helst ikke være for lenge i et lokale fylt av tobakksrøyk, selv om en av Europas fremste geologer er blant gjestene.

***

Jacob Aall kom til å beholde interessen for den praktiske gruvedriften livet ut, selv om det selvsagt ikke var alltid han hadde like mye tid og anledning til å foreta befaringer og gruvebesøk.

På 1830- og 40-tallet ble det gjennomført en større satsing på Næs Jernværks gruver på Solberg i Holt. Fordelene med dette gruveområdet var nærheten til verket (bare et par kilometer unna) og det spesielt høye jerninnholdet i malmen (70 %). Malmen herfra var blitt brukt siden 1700-tallet i et visst blandingsforhold med malm som kom fra Tromøya, Neskilen og andre steder i området mellom Holt og Arendal. Nå ønsket man å øke utvinningen og bruken av solbergmalm.

På denne tida foretok Aall daglige spaserturer når han hadde tid og anledning; ofte den ene dagen til Mariendal, den andre til Solberg. Når han var på Solberg er det sannsynlig at han også benyttet anledningen til å også besøke konas gravsted på Holt kirkegård. – Flere av sønnene hadde nå «forlatt redet» og i brev til dem fortalte Aall jevnlig om det som foregikk ved verket og om sine turer til Solberg. – Dette skrev han til en av sønnene i 1833:

”Jeg vandrer ligesaa let ud til Mariendal, som for flere Aar tilbage og befarer uden synderlig Møie Solberg-Gruben, skiønt jeg vel føler at knærne bliver meget stivere end forhen ....”[9]     

Her er et annet eksempel fra august 1843, altså året før han døde og på et tidspunkt hvor han var stadig plaget av sykdom:

”Som et Beviis paa min forbedrede Tilstand kan jeg anføre, at jeg med Dicta i Gaar gjorde en Fodvandring til Solberg-Grube, uden deraf at føle mindste Ulempe. Vi traf den gamle Halvor [Madsen, stigeren] og lod vore Øren kildres ved den ordrige Priis over denne Grubes Fortræffelighed. Visst er det, at der for Tiden er mange Haabefulde Puncter i Gruben, om den endnu viser nogen forvirring paa Bunden.”[10]

Vi hører at det er store forhåpninger, men også grunn til bekymring. Og sånn var det vel bestandig.  Uansett hvor kunnskapsrik, dyktig og iherdig man er – gruvedrift er og blir et lykkespill, hvor det er vanskelig å få kontroll med alle faktorer. Plutselig kunne malmen forsvinne – og det var akkurat det som hadde skjedd på Solberg.

I 1838 skrev f.eks. Aall dette i et brev til en av sønnene:

”Jeg blev ikke lidet forfærdet over at erfare af et af Nicolais sidste Breve, at Solberg Grube havde slaaet sig paa Bagbeen[?] og begyndt at bortkaste sin Malm. Ved nøjere Undersøgelse befandtes det at være et af de anomalske Forhold, som ofte have fundet Sted i denne Grube, da en fremmed Ganggneiss, overskiære Malmlejet. Saaledes haaber jeg at det kun vil forvolde en kort Standsning i denne dyrebare Grubes Drift, og dertil ere vi beredt, da vi have henved 3 Aars Beholdning af denne Malm.”[11]

Men de «anomalske Forhold» (uregelmessighet, avvik fra normalen) forsvant ikke så raskt som Aall hadde forestilt seg. På slutten av 1839 ble samme fenomen omtalt:

"Solberg er endnu i sit vrantne Hiørne, og er nu paa Bunden i en forvirret og gaadefuld Tilstand; men jeg troer ikke der er nogen Grund til virkelig Ængstelse, da den flere Gange har havt et saa grettent Lune. For 35 Aar siden indtraf det samme, og Frygten var da saa meget større, som vi manglet den Erfaring om dens Beskaffenhed som vi nu have. I øvrigt er denne Grube en Gaade for den lærdeste Biergmand, som kun Erfaring kan løse".[12]

Litt senere samme år er det forhåpninger:

”... vi have havt den Glæde at der er viist Spor af Malm under Overgangen i Solberg Grube. Bekræftes dette ved nærmere Undersøgelse, da slaaer formodentlig Malmen sine Rødder i et uendelig Dyb og Værkets Stilling er fra den Side befæstet for en lang Fremtid”.[13]

Men så (1841):

”Derimod vedbliver Solberg Gruben sin Haardnakkenhed og efter flere Lachters Arbeide og Boring findes endnu ingen Malm, men den samme Overgangs-Masse”.[14]

Og problemene fortsetter, selv om det også er lyspunkter(1843):

”Ved Solberg er intet videre Forsøg gjort paa Bunden, og den bliver indtil videre in statu qou.  Derimod lover den meget i sine øvre Forgreeninger, og Halvor [Madsen, stigeren] kyter stærk af en Forgreening en Lachter under Schacht-aabningen. Ligesaa arbeides en Ort over Schachtaabningen, som og ser ud til at blive lønnende om endskjønt jeg saaledes ikke saa ganske tør stole paa Halvors Pralen, saa kan jeg dog ikke lægge saa meget Øre til Nicolais Klynken, at jeg jo vil haabe det bedste for Fremtiden af denne herlige Juvel i Nesværkets Grubekram”.[15]

***

Jacob Aalls interesse for og engasjement i det som hadde med bergverk og jernverk å gjøre kom til å vare livet ut, selv om hans omfattende virksomhet som politiker og skribent/oversetter selvsagt også krevde mye av hans tid og oppmerksomhet. Bergmannsidentiteten var hele tida en viktig del av hans totale og sammensatte identitet, fra han nærmest gjennomgikk en omvendelse (fra teolog til bergmann) under utenlandsreisa på slutten av 1790-tallet til han døde som fortsatt aktiv jernverkseier på Næs i 1844. Det var ikke sånn at han i den perioden han var aktiv jernverkseier (1799-1844) var opptatt av å bli fortest mulig ferdig med jernverksjobben, sånn at han kunne stenge seg inne i studerkammeret eller sitte ved skrivepulten resten av dagen. Å være jernverkseier var hans «egentlige kall», og selv om en sterk pliktfølelse sikkert var en motivasjonsfaktor i den daglige utførelsen av dette kallet, var en ekte og personlig interesse for alle de prosessene som foregikk ved jernverk (ikke begrenset til gruvedriften, som har vært i fokus her) et konstant trekk i Jacob Aalls liv

Til slutt vil jeg gjengi et sitat fra et brev Aall skrev til sønnen Niels Hofman i 1841, hvor han forteller at han har vært plaget av dårlig helse i det siste, og dette forklarer han på denne måten:

”Deri har jeg maaske feilet, at jeg har stillet mig i Hammeren ved den aabne Dør, for at see paa Smeltningen, og derved udsat mig for Træk. Dette skal jeg herefter lade være. Den gamle Bergmands Øye forlyste sig ved at betragte en Virksomhed, der har forgyldt hans Tilværelse; men han har ikke mere Kraft til at taale Bergmandslivets Ulemper.”[16]

... «en Virksomhed, der har forgyldt hans Tilværelse» ...

Noter