”Grundstenen til Norges forøgede lyksalighed ” Jacob Aall og det sterke engasjementet for et eget norsk universitet 1809–11
© Gunnar Molden. Agder Vitenskapsakademis årbok, 2011 [innlegg på «universitetsfesten» i Arendal gamle rådhus, 11. desember 2011].
Kjære opplysningsvenner!
Hvis Jacob Aall hadde kunnet foreta en tidsreise for å være til stede sammen med oss i dag, er det ikke sikkert han ville sagt ja til å holde noen tale. Men det må dere ikke ta ille opp. Så vidt vi vet var det ikke han selv som framførte talen for dagen under festarrangementet i Arendal i 1811 heller, selv om det var han som hadde skrevet den, og var selvskreven til å gjøre det.
Jacob Aall var noe så spesielt, sett med vår tids øyne, som en politiker med talevegring. Dels hadde det sammenheng med at han kvidde seg for å ta ordet i store forsamlinger. Men det hang sannsynligvis også sammen med det forholdet at for han var beskjedenhet en dyd.
Og dyden – eller dydene – man brukte det helst i flertall – var noe som ble tatt på alvor den gangen.
For Jacob Aall, og mange andre i hans samtid, var samfunnsengasjement og samfunnsansvar blant de viktigste dydene.
Man følte en forpliktelse til å bruke sine evner og muligheter til en innsats for fellesskapet. Man brukte ikke nødvendigvis ordet ”fellesskap”, men man snakket om ”Allmennvellet”, ”Fædrelandet” og lignende.
Begreper som ”Patriotisme” eller ”Fædrelandskjærlighed”, som også ble brukt, inneholdt ikke bare elementer som i våre dager kan oppfattes som nasjonalsjåvinistiske, men innbefattet også tanken om at man hadde et ansvar for flere enn seg selv og sine nærmeste.
Denne tankegangen sto sentralt hos de fleste som var påvirket av opplysningstidas ideer, enten de var tilhengere av moderate eller radikale varianter av opplysningsfilosofien, enten de var påvirket av Adam Smith, de franske encyclopedistene eller andre.
I Norge anno 1811 var det mer enn nok av samfunnsoppgaver å ta fatt på, for de som hadde lyst og anledning til å engasjere seg. Den mest umiddelbare oppgaven var å skaffe nødvendige forsyninger av mat. Mange av universitetsforkjemperne, bl.a. Aall, sto i første rekke når det gjaldt innsats på dette feltet også.
Men dette var også en periode for politiske innspill og reformforslag, og blant de mange sakene som ble satt på dagsorden, var universitetskravet det som samlet flest på tvers av skillelinjene.
I utgangspunktet hadde ikke kongen og hans menn hatt noe ønske om å opprette en egen institusjon for høyere utdanning i ”broderlandet” Norge. Man hadde bl.a. vært redd for å svekke de båndene som bant den dansk-norske unionen sammen, hvis man ga etter for ”særkrav” av denne typen.
Lenge hadde også de fleste nordmenn akseptert at sånn var det, og sånn måtte det være. Men mot slutten av 1700-tallet ble universitetskravet satt på dagsorden ved flere anledninger. Mange var påvirket av opplysningstidas tanker om kunnskap og utdanning som viktige virkemidler på veien mot et bedre samfunn.
I 1809 gikk startskuddet for den siste avgjørende runden i kampen om universitetsspørsmålet. I denne fasen oppsto det også et bredt og sterkt engasjement i store deler av landet.
En av de første som nå reiste universitetskravet med full styrke, var nettopp Jacob Aall, som i 1809 utga boka Fædrelandske Ideer, hvor han argumenterte sterkt både for en bedre undervisning for allmuen, og for et eget norsk universitet.
Av og til når vi leser framstillinger av de begivenhetene som førte fram til Eidsvoll 1814, får vi inntrykk av at universitetskravet først og fremst var et taktisk trekk i kampen for større selvstendighet på Norges vegne. Det var nok det også, for noen, men det var på ingen måte snakk om et rendyrket vikarierende motiv.
Jacob Aall og mange andre universitetsforkjempere var preget av en sterk tro på at opplysning og utdannelse var nøkkelelementer når det gjaldt å skape utvikling i det norske samfunnet, både kulturelt og økonomisk. Det var det som skulle til for å få en bedre utnyttelse av de ressursene som fantes i landet, og de talentene som fantes i befolkningen. Også kunnskapens verdi i seg selv, som noe som høynet livskvaliteten, var en del av den visjonen man hadde.
I festtalen i 1811 tok Jacob Aall i bruk store ord når han skulle beskrive de vyene han hadde på dette feltet:
... et Norsk Universitet [vil] blive at betragte som Grundstenen til Norges forøgede Lyksalighed og dets Indbyggeres Forædling,
Fra Norges Akademie, som Lærdommens Central-Sol, vil Straaler udgaae, til Udbredelse af Dyd og Oplysning til Landets fjerneste Egne.
Her var det ikke snakk om beskjedenhet, men i dette tilfellet var det på framtidas, og ikke på egne vegne at de store ordene ble tatt i bruk.
På det nasjonale planet var det en rekke personer som gjorde en stor innsats for universitetssaken. Mest kjent av disse er Hermann Wedel-Jarlsberg, som var en hovedaktør i det politiske spillet som foregikk før kongen tok sin endelige beslutning.
Men det var også mange lokalmiljøer som hadde vært med på å forberede saken. I Trondhjem hadde man lenge hatt et vitenskapsakademi (Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab), som både drev med vitenskap og folkeopplysning. I Kongsberg hadde man et bergseminar, en høyskole for bergverksfolk, hvor man allerede hadde drevet en viss akademisk undervisning. Det var dette som var bakgrunnen for den opprinnelige beslutningen om at universitetet skulle anlegges på Kongsberg.
Ikke alle er oppmerksomme på at da universitetsfesten ble feiret i 1811, var det fortsatt meningen at universitetet skulle anlegges på Kongsberg. På denne tida var det ikke selvinnlysende at en så viktig fellesinstitusjon for hele landet måtte ligge i Christiania.
Det fantes også mange enkeltpersoner som hadde lagt ned mye godt opplysningsarbeid og universitetsforberedende arbeid – bl.a. flere prester, som sunnmøringen Hans Strøm og Spydeberg-presten Nicolai Wilse. Vi kan også trekke fram Nicolai Wergeland i Kristiansand, som vant priskonkurransen om det norske universitetet i 1811.
Selv om mange av festtalerne i 1811 la vekt på å framstille universitetsopprettelsen som en gave fra kongen, var vel egentlig ingen i tvil om at det var det store engasjementet som hadde ført fram til det gode resultatet. Vi kan tillate oss å kalle det et folkelig engasjement, selv om det var forskjell på folk når det gjaldt muligheten for å engasjere seg, krigssituasjonen og sosiale og økonomiske forhold tatt i betraktning.
Det var Selskapet for Norges Vel, som ble opprettet i 1809 for å representere norske interesser i en vanskelig periode for land og folk, som stilte seg i spissen for universitetskampanjen. Det var også de som tok initiativet til innsamlingsaksjonen, som skulle gjøre det lettere for kongen å si ja til universitetet, samtidig som det skulle gi den nye institusjonen en ekstra startkapital.
Også her i regionen var det Selskapet for Norges Vel som ledet an i universitetskampanjen. Jacob Aall var lederen – vi kan kalle han den fremste blant likemenn i denne sammenhengen. Han hadde både opptrådt i offentligheten med klare argumenter for et eget norsk universitet, og drevet lobbyvirksomhet blant venner og kjente i København under et opphold der vinteren 1811. Etter at han slo seg ned som eier av Næs Jernverk i Holt i 1799, hadde han også raskt fått en ledende posisjon blant befolkningen i regionen, en som ble tatt med på råd både av det offentlige og privatpersoner. Som utdannet teolog med tilleggstudier i naturfag og bergverk var han jo også akademiker.
Men han sto på ingen måte alene. Den regionale Norges Vel-avdelingen hadde mange medlemmer, og når det gjaldt innsamlingsaksjonen, bidro den med et betydelig beløp.
Direksjonen for selskapet besto i 1811 av arendalsborgerne Peter Herlofsen, Ole Falk Ebell, Alexander Møller og Niels Hald i tillegg til Jacob Aall. Flere av disse engasjerte seg i andre opplysningsprosjekter i samtida, f.eks. Alexander Møller, Arendals representant på Eidsvoll i 1814, som var en av stifterne av Arendals Bibliothek og Museum i 1832.
Vi må også nevne at presten i Arendal, Johan Ernst Gunnerus Krog, hadde en sentral rolle i universitetsfeiringen i 1811. En annen prest, som var en ivrig deltaker i Selskapet for Norges Vel, var Søren Abel i Gjerstad, faren til matematikeren Niels Henrik Abel. Her går det piler i mange retninger.
Som sagt, innsamlingsaksjonen hadde stor oppslutning i dette distriktet. Også her var Jacob Aall fremst blant likemenn. Han forpliktet seg til å gi 20.000 riksdaler, som var et av de største beløpene på landsbasis. Hvis vi sier at det var 10 % av den summen Aall hadde brukt da han kjøpte Næs Jernverk, får vi et visst inntrykk.
Men det var også mange andre som ga betydelige beløp. Morten Kallevig ga f.eks. 10.000 riksdaler. Vi kan si at det hadde han råd til – når vi ser det huset som han var byggherre for kort tid etterpå, her vi er nå, det gamle rådhuset i Arendal – men betrakter vi det som en frivillig skatt, må vi også kunne si at det var et raust bidrag. Også mange som hadde mindre å rutte med, bidro etter evne. Ikke uten grunn er innsamlingen blitt kalt en nasjonal dugnad.
I en engelsk reiseskildring som ble utgitt noen år seinere, ble både det store beløpet som var samlet inn, og den måten universitetsfesten var blitt feiret på i Arendal, framhevet som eksempel på spesielt stort samfunnsengasjement. ”Samfunnsånden” – eller public spirit, som det sto – ”ser ut til å ha valgt Arendal som sitt favorittsted i Norge.”
Hyggelig sagt, muligens en overdrivelse – men la oss holde fast ved at det var uttrykk for at det hadde vært et imponerende engasjement og en imponerende innsats.
Selv den beskjedne Jacob Aall kunne ikke skjule hvor stolt og fornøyd han var over det de hadde vært med på. I festtalen skrev han:
de Stene, som denne Kreds [=Arendal og Aust-Agder] bar til Norges Tempel, ville blive Bautastene, vidnende om dens fædrelandske Sindelag og dens ædle Iver for at fremme Norges sande Vel og Lyksalighed.
Litt vel høytidelig sagt for vårt tids ører, litt vel store ord kanskje? Men når vi tenker over at den dansk-norske kongens bestemmelse var det som for alvor satte i gang utviklingen som har ført fram til det kunnskaps- og utdanningssamfunnet vi lever i og tar som en selvfølge, så var vel egentlig ikke dette noen overdrivelse.
”Den ædle Iver for at fremme Norges sande vel og Lyksalighed” – det får vi satse på at fortsatt er et motto for det norske skole- og universitetssystemet!