Helga Brønlund fra Solbakken – «paa livets, det oprørte hav»

 

© Gunnar Molden. Sånn var det, 2024. 

 

2. august 1897 fant det sted en vielse i Barbu kirke, som hvis den hadde foregått i våre dager, kanskje hadde blitt omtalt som «bohem-bryllup» eller noe lignende.[1]

Brudeparet, Helga Brønlund og Nils Johan Schjander, hadde begge hatt tilknytning til Kristiania-bohemen, med forfatteren Hans Jæger i spissen, som hadde laget uro og spetakkel ti år tidligere ved å utfordre de gamle normene for sexualmoral og alminnelig oppførsel.

Men bryllupet foregikk i pyntelige former, sannsynligvis bare med nær familie og noen venner til stede. Det hadde skjedd mye i livene til de to i det tiåret som var gått siden bohemkretsens synspunkter hadde stått på dagsorden i en heftig offentlig debatt.

Helga Brønlund var oppvokst på Strømsbuveien, som den gang lå like utenfor Arendals bygrense, i en staselig villa som het Solbakken. Hennes tilknytning til Kristiania-bohemen var – så vidt vi vet – først og fremst via vennskap med folk i Hans Jægers familie og vennekrets. Hun er blitt omtalt som «et perifert medlem av bohemkretsen», men det er lite som tilsier at hun har vært spesielt aktiv eller utagerende i denne sammenhengen.[2]

Nils Schjanders navn var derimot sterkt forbundet med bohemen i samtida og i ettertid har han nesten blitt like berømt som vennen Hans Jæger, fordi han opptrer i flere av bohem-bøkene og fordi det skal ha vært han som inspirerte Jæger til drømmen om å etablere et utopisk samfunn i Sør-Amerika (Jfr. Ketil Bjørnstads trippel-plate «Leve Patagonia», som hadde utgangspunkt i denne drømmen).

Hel og selvstendig

Helga Brønlund nevnes i noen av de bøkene som i ettertid er blitt skrevet om Hans Jæger og/eller Kristiania-bohemen, men det er så å si utelukkende som ektefelle til Schjander og som mor til deres felles barn at hun har blir viet oppmerksomhet.

Det eneste tilfellet jeg har kommet over, hvor hun blir behandlet som et mere helt og selvstendig menneske, er en minneartikkel som hennes sønn Fredrik skrev i forbindelse med hundreårsjubileet for Hans Jægers fødsel i 1954. Her fortalte han at

«inntil min fars død . . . kom Hans Jæger ikke så sjelden i mine foreldres hus buden og ubuden. [. . .] Han kjente dem begge fra år tilbake. Min far var en av de få vennene han hadde igjen fra Bohemtiden [på 1880-tallet] og min mor var barndomsvenn av søsteren og flere av brødrene».[3]

Dessverre er det ikke bevart noen opptegnelser, som handler om Helga Schjanders syn på det hun og mannen hadde opplevd, verken i bohemtida eller etterpå. Hun levde helt til 1939 og da hadde det lenge vært interesse for bohemkretsen som kulturelt og idemessig fenomen.

Hvis noen hadde bedt henne om å fortelle om sine opplevelser, hadde de kanskje fått vite at det ikke bare var som barndomsvenn at hun hadde hatt et nært forhold til Hans Jægers søsken og at det heller ikke bare var som Nils Schjanders kone at hun hadde hatt et fellesskap med Hans Jæger.

En gang hadde det faktisk vært meningen at hun skulle ha giftet seg inn i Jæger-familien og blitt svigerinne til bohemlederen og søsknene hans. Nils Schjander var ikke hennes «førstevalg» på ekteskapsfronten. Hadde skjebnen villet det annerledes, hadde det vært Hans Jægers lillebror, Robert, hun var blitt gift med.

Brønlund og Jæger

Helga Brønlund ble født i Arendal i 1868.[4] Faren hennes, Emil Brønlund, brukte yrkestittelen «dispasjør», men var også reder og involvert i maritim næringsvirksomhet på flere vis. Han var i en lang periode formann i Arendals Sjømannsforening, som var en av byens viktige sosial-kulturelle institusjoner. Brønlund-familien tilhørte byens «gode borgerskap», selv om de ikke var blant de aller rikeste.

Emil Brønlund hadde nær tilknytning til han som satte i gang arendalskrakket i 1886 – Axel Herlofson – både i gode og onde dager. Blant annet var han med på å forhandle fram en avtale mellom Finansdepartementet og Arendals Privatbank, som førte til at Staten satte inn 200 000 kroner i banken, kort tid før den gikk over ende.[5]

Det er mange tegn som indikerer at det i huset på Solbakken, både under og etter Arendals «gullalder», var et rikt og aktivt kulturliv, hvor flere av familiemedlemmene fikk anledning til å utfolde seg. Helgas søster Dorothea fikk sangutdannelse i Tyskland og hadde en kort karriere som sanger, inntil hun giftet seg og forsvant fra offentligheten.[6] Også Helga opptrådte ved flere anledninger som sanger, som vi skal se eksempler på..

Jæger-familien var også en av de toneangivende familiene i Arendal. Hans Jægers bestefar, som var byfogd i Arendal 1816-46, var en aktiv kraft i byens selskaps- og kulturliv, og spilte teater, skrev dikt, og utga nederlandsk ordbok og lærebok.[7]

I neste fase av byens historie hadde mange av Jæger’ne slått seg ned andre steder, flere av dem som embetsmenn. Foreldrene til Hans Jæger bodde først i Drammen, siden i Bergen, hvor faren var brigadeauditør (en juridisk stilling i Forsvaret). Også en onkel, Niels Jørgen, hadde bosatt seg i Bergen, som bokhandler, og her ble han og kona Margaretha f. Jeppesen blant de aktive indremisjonstilhengerne i byen.

Foreldreløse

For Hans Jæger og søsknene ble oppveksten preget av to skjellsettende opplevelser, først at faren ble syk og døde i 1864, så at mora fulgte etter i 1868. Hans Jæger var i tiårsalderen da faren døde, som tenåring var han blitt foreldreløs. De syv Jæger-barna – ingen av dem var myndige – ble plassert i fosterhjem etter moras dødsfall. Brødrene Hans, Oscar, Ferdinand, Robert kom alle til Arendal for kortere eller lengre tid.

Lillesøster Hanna, som var i fireårsalderen da mora døde, kom til å vokse opp i Kolbjørnsvik på Hisøya. Det må være henne Fredrik Schjander siktet til, nær han sa at mora var barndomsvenninne med Hans Jægers søster. Helga kjente sikkert også Ferdinand, som bodde i Arendal resten av livet, og Oscar, som kom til å opprettholde et nært forhold til fosterforeldrene i Arendal også etter at han bosatte seg i Christiania.

Men det var altså Robert Jæger hun knyttet det tetteste båndet til. Niels Mathias Aalholm, som var hans fosterfar i Arendal, forteller i sine erindringer at Robert Jæger tilbrakte tre og et halvt år i «vort Hus».[8] Han ble konfirmert i Arendal i 1877 og arbeidet en periode på kontoret til Joseph Hammer i Arendal.

Senere bodde han i Christiania, hvor han ble uteksaminert fra krigsskolen i 1885.[9] I denne perioden må han ha hatt en del kontakt med broren Hans, noe som kommer til uttrykk i at han er en av karakterene i den sagnomsuste boka Fra Kristiania-Bohêmen. Siden han her ikke opptrer med sitt eget navn er det ikke sikkert at han i offentligheten ble oppfattet som tilknyttet bohem-kretsen, verken perifert eller fullstendig, og det er ikke, så vidt jeg vet, noe som indikerer at han regnet seg selv som bohem.

Etter å ha fullført krigsskolen flyttet Robert Jæger tilbake til Arendal for en periode.[10] Det er godt mulig at han og Helga kjente hverandre fra tidligere, men hennes alder tatt i betraktning er det mest sannsynlig at det var nå de ble så gode venner at det endte med at de ble forlovet og planla å gifte seg.

Forlovelsen

I arkivsamlingen på KUBEN (Aust-Agder museum og arkiv) er det bevart en god del materiale om både Jæger- og Brønlund-familien, men jeg har lett forgjeves her, etter opplysninger som i klartekst forteller om forholdet mellom Helga og Robert. Blant nålevende etterkommere etter Helga og Nils Schjander er det, så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, heller ikke kjennskap til at formora deres hadde vært forlovet med Robert Jæger.

Men indirekte kan man finne spor etter en sånn forbindelse, i to «minnebøker», som er bevart i KUBEN’s arkivsamling.[11] I det ene tilfellet er det snakk om en innførsel som Helga har gjort i ei bok som har tilhørt Hanna Jæger, i det andre dreier det seg om en «tegneserie» som Robert Jæger har limt inn i «minneboka» til Hakon Brønlund, Helgas bror. Begge deler indikerer at Helga Brønlund og Robert Jæger vanket i den samme ungdomskretsen i Arendal og at det har vært mulig for de to å møtes og bli kjent med hverandre i denne sammenhengen.

I Hanna Jægers bok har Helga innført dette diktet, som er skrevet av den danske dikteren Erik Bøgh:

«Ud i verden paa livets, det oprørte hav,

lad kun malstrømmen aabne sin grav!

Skal min snække [båt] end knuses i brændingens favn,

det er bedre end muldne i havn.

Saa lad snækken kun slynges af storm og af sø,

snart mod dybet og snart mod sky –

jeg vil kjæmpe og elske og leve og dø,

førend vaaren og ungdommen fly.

 

Helga Brønlund

Solbakken 12/4 1886.»

 

Når man kjenner til fortsettelsen i Helgas livshistorie er det sterkt å lese dette, fordi det gir et så godt bilde av et ungt menneskes lengsler og forventninger. Og utålmodighet – jeg vil så gjerne leve, ordentlig! Muligens har diktet blitt oppfattet som litt upassende, i forhold til de forholdsvis pyntelige innførslene som var vanlige i minnebøkene på denne tida. Ordene må ha virket sterkt på de som leste dem i samtida.

Glad gutt

Dessverre er det vanskelig å si noe mer om hva slags tanker Helga tumlet med i denne intense fasen av livet.

Når det gjelder Robert Jægers innførsel i boka til Hakon Brønlund er det snakk om en helt annen sjanger. Robert må ha vært flink til å tegne og i minneboka har han laget en forseggjort og gjennomtenkt tegneserie, som først og fremst gir uttrykk for humor og kanskje litt ironi.[12] Jeg regner med at spørsmålet «Hvor er Svigermor?», som er «tittelen» på tegneserien, henspiller på en populær julegave fra 1882, Wilhelm Larsens humoreske Hvor er Svigermama, som ble lansert som «Et Problem at løse til Julen for alle ugifte Mænd og Kvinder».[13]

Å sette seg inn i hva folk lo av i tidligere tider er ikke alltid så lett, men det er tenkelig at flere har moret seg over Roberts tegninger, siden de fleste sannsynligvis kjente til Wilhelm Larsens bok, som var en slags landeplage, og visste hvem som var påtenkt som hans egen svigermor (det vil si Hakon Brønlunds egen mor).

At Robert Jæger valgte å vise seg fram fra ei lys side i denne sammenhengen, passer godt med bildet av «den glade gutten» som Hans Jæger beskrev han som og som jeg vil komme tilbake til nedenfor.

Robert Jæger laget også en innførsel i minneboka til lillesøstera Hanna. Også den var utstyrt med tegning, men her kostet han i tillegg på seg noen poetiske vendinger, som også indikerer et humoristisk-ironisk grunnsyn:

«Livet ligner dog et felttog,

Slag på slag hinanden følge,

Men vi kan dog ikke dølge,

Muntre stunder findes og – ».

Men nå begynte det å nærme seg avslutningen på Arendalsoppholdet for Robert Jægers vedkommende. Nå flyttet han til Bergen, hvor han hadde fått en stilling som secondløytnant i Forsvaret.

Bergen

Han må ha vært full av virkelyst da han vendte tilbake til den gamle hjembyen. I tillegg til hovedjobben, var han – kort tid etter tilbakekomsten – med på igangsettelsen av Bergens Borgerskole, sammen med en annen secondløytnant, M. B. Frøland.[14]

Skolen var en «borgerlig realskole» beregnet på gutter fra ti år og oppover. Sammen med handelslærer H. Th. Madsen var han dessuten med på å utarbeide ei «Lærebog i Handelsregning med tidsmæssige og praktiske opgaver for handelsgymnasiet, borgerskoler og selvundervisning . . .», som ble utgitt i 1888.[15]

På et eller annet tidspunkt har også Helga Brønlund flyttet etter til Bergen. Vi må tro at de har hatt planene klare om at de snart skulle gifte seg. Kanskje kan vi tolke Robert Jægers flittige arbeidsinnsats, som tegn på at han ønsket å sikre dem en viss økonomi før dette kunne skje.

Men skjebnen ville det annerledes.

7. august 1887 døde løytnant Robert Jæger på Bergen sykehus, av «hjertefeil og giktfeber», som det står i kirkeboka.[16] Giktfeber beskrives i Store Norske Leksikon som en betennelsessykdom som i dag behandles med antibiotika, men som tidligere var en «hyppig og fryktet sykdom i Norge», som førte til sterke leddsmerter og hjertefeil.

Helga Brønlund har sannsynligvis sittet jevnlig ved sykesenga hans, mens sykdommen herjet med den unge kroppen. Vi kan også gå ut fra at onkel Niels Jørgen, og hans kone Margaretha Jeppesen, som begge var sterkt religiøse, har støttet og trøstet han på dødsleiet.

Dyptsørgende

I bergensavisene kan man lese denne annonsen underskrevet av Helga Brønlund og Niels Jørgen Jæger:

«At min kjære Brodersøn, Løitnant Robert Jæger, hensov den 7de August Kl. 9 Morgen i Troen paa sin Frelser, bekjendtgjøres af hans dybtsørgende Forlovede og Onkel».[17]

«Begravelsen foregaar fra Byens Sygehus Torsdag Kl. 12 ½ præcis».

Etter begravelsen ble takke-annonser innrykket i flere aviser, denne gangen også underskrevet av tante Margaretha:

«For den store kjærlige Deltagelse mot Løitnant Robert Jæger og os, under hans Sygdom og Begravelse, bringes herved vor hjerteligste Tak».[18]

Dette er, så vidt jeg har funnet ut, de eneste tilfellene hvor Helga Brønlund omtales – med navns nevnelse - som forlovet med og som nærmeste pårørende til Robert Jæger. Hele min framstilling av forholdet mellom Robert og Helga bygger på forutsetningen av at den personen som omtales som avdødes forlovede i disse annonsene er identisk med Helga Brønlund fra Solbakken i Arendal. Siden jeg ikke har funnet opplysninger om andre personer med samme navn i dette tidsrommet, er jeg blitt sikker på at denne koplingen må være riktig.[19]

I avisene i Arendal har jeg bare funnet Robert Jægers dødsfall nevnt i ett tilfelle og det uten at navnet til hans forlovede ble nevnt. Det dreier seg om denne lille notisen, som er gjengitt etter noe som har stått på trykk i Bergensposten:

«Secondløitnant i Bergenske Brigade, Robert Jæger, som efter et kortere Sygeleie døde paa Bergens Sygehus isøndags, begravedes ithorsdags sammestedsfra til Møllendals Begravelsesplads med militær Honnør: Brigadens Musikkorps spillede underveis og over Graven».[20]

At opplysningen om forholdet har blitt «glemt» i ettertida er ikke nødvendigvis overraskende, med tanke på den store sorgen som må ha vært knyttet til disse begivenhetene. Denne tolkningen passer også godt med den tilværelsen som Helga Brønlund hadde i årene etterpå. Det kom for eksempel til å ta lang tid før hun igjen var klar til å gifte seg.

Man kan dessuten ikke se helt bort fra at «noen» har ønsket å glemme at Helga Brønlund nesten hadde blitt svigerinne til Hans Jæger. Å bli assosiert med «sjefs-bohemen» var det i samtida ikke så mange som kunne tenke seg.[21]

Hans Jæger

I Hans Jægers skrifter finnes det faktisk en beskrivelse av hvordan han opplevde å få vite om brorens dødsfall. I et brev til vennen og rivalen Christian Krohg, datert 26. august 1887, skrev han om sjokket og sorgen som overmannet han da han fikk et brev fra Bergen om det som hadde skjedd. [22]

Her kan vi lese:

«Igaaraftes fik jeg et brev, jeg sad ute paa trappen, og da jei aabnet det, havde det sorte rænder . . .».

«Robert er død. Den høje, vakre slanke fyren, som gik saa livsglad omkring, som lo saa himmelhøjt af alt hvad der hed mismod, som altid sa det me et saa straalende smil: «hver lykkelig situation i livet vender altid tilbage, men bestandi i en forbedret skikkelse» - nu er han død den glade gut, og ingen situation vender tilbage for ham».

«Jei sad der paa trappen og stirret ut over sundet og græd».

«Vilde du gjerne leve? hadde hun spurt ham, hans forlovede, som skriver til mei – hun sad paa sengekanten og holdt hans haand.»

«Du kand da vide det, havde han svart, - jei skulde jo netop begynde nu – og saa var han bristet i graad».

«Og hvergang siden, naar han var ved sei sel, og han fik se hende ved sengen, saa græd han igjen, græd, græd, græd over livet, som laa der aabent foran ham, men som døden nu skulde bestjæle ham for . . .».

«Ja, han kunde nok græde stakkars fyr – han hørte livet til og ikke døden . . .».

Som vi skjønner er det Helga Brønlund som har informert Hans Jæger om brorens dødsfall og vi får også et klart bilde av hvor slått ut hun må ha vært av det hun hadde gått igjennom.

For sin egen del lot Hans Jæger frustrasjonen komme til uttrykk i et raseri mot døden. Hvis det var han selv som hadde vært den døende, ville han ha bydd døden motstand, selv om han så på seg selv som «levende død», mens broren hadde representert livet.

«Herregud – som et levende lig sitter jei her midt i denne dejlie aften . . .».

«Og saa er det ikke mei, men ham som har gaat hen og lat sei dø! han som hørte livet til, som hadde faat kort til livets fest, og som glædet sei – aa gud, som han glædet sei til aa komme. Han har gaat hen og lat sei dø! . . .»

Brevet slutter på denne måten:

«Jeg har grædt meget i dag. Han var mei, slig som jei havde ønsket aa vært, og jei holdt af ham mere end jei vidste».

Sterke ord, som burde gjøre inntrykk på de fleste, også de som ikke har noe som helst sympati for Hans Jægers livsanskuelse og «frie kjærlighet».

Kapellan Meyers tale

Ikke alle som var til stede ved Robert Jægers sykeseng og siden ved begravelsen, oppfattet dødsfallet på denne måten. Blant papirer som Niels Jørgen og Margaretha Jæger etterlot seg, er det bevart et kildestykke som gjengir en pietistisk versjon av hvordan Robert Jæger hadde «gått ut av tilværelsen».  Det dreier seg om en tale som Emil Meyer, kapellanen i Korskirken, holdt under begravelsen. For kapellanen var det viktig å få fram at Robert Jæger hadde vært en angrende synder da han gikk bort. Onkelen og tanta, som omtales i talen som fosterforeldre («der en Tid var den Afdøde i Moders og Faders Stæd»), har sikkert også oppfattet det på denne måten. Om Helga Brønlund har delt denne oppfattelsen, kan vi dessverre ikke vite noe om.

Talen tok utgangspunkt i et sitat fra Romerbrevet, «Værer glade i Haabet».

«Navnlig er det jo saa, at Ungdomstiden er Haabets Alder. Da banker Hjerterne fulde af livsglade Forhaabninger; de har saa let for at udmale sig Fremtiden med Haabets lyseste Farver».

«Den unge Mand, ved hvis Baare vi staar idag, gik bort i en Alder, da Livet endnu ligger fagert foran os. Han stod i den første Mandoms bedste Kraft. Han var en lykkelig begavet Mand, der efter alle menneskelige Beregninger kunde giøre sig Haab om engang at opnaa en særlig hædret Stilling indenfor den Kaldsgjerning [militæret] han hadde valgt».

Men blant de mange som «agtede og elskede ham» var det en person som «sto hans Hjerte særlig nær».

«Det var hende, den unge Kvinde, hans Forlovede, der var om han og pleiede han under hans Sygdom. Ingen av os undres, om disse to sammen med hinanden saa mangen Gang havet været glade i Haabet og talt med hinanden om den Dag, der efter deres Tanker ikke laa langt borte, da Gud skulde føre dem sammen for hele Livet».

Heller ikke i talen blir Helga Brønlund nevnt med navn, men hun omtales som «hans forlovede» flere ganger, særlig i forbindelse med det «Haabet» hun og Robert hadde delt, men som til slutt var blitt «tilintetgjort».

«Værer glade i Haabet. Med disse Ord i Tankene sad hun, der var bleven den Afdødes Kjæreste paa Jorden, ved hans Sygeleie Dag efter Dag. Sygdommen forverredes, Kræfterne tog af. Lægens Haab om Helbredelse blev mindre og mindre, den Afdødes Slægt, der besøgte ham, saa det gik altid nedad [. . .]. Men endda sad hun der. Og kunde ikke slippe Haabet. Men det gik annerledes. Det syge Legeme bukkede tilsidst under. Saa var hennes sidste Haab forbi».

Men presten kunne også fortelle at Robert Jæger, mens han lå for døden, «havde fundet sin Frelser i Troen».

«De, som sad om ham og pleide ham under hans Sygdom, kunde flere Gange glæde sig over den Afdødes oprigtige, ærlige Bekjendelser om Synd og Naade. Hans Lyst blev til at vandre herfra, fordi han forvist troede, at hans Sjæl hjemme hos sin Fader skulde finde den Hvile og Fred, han trængte og begjærede».

«Han lærte at kjende sig selv som en fattig Synder, fandt Fred og Forladelse i Jesu Blod, havde Lyst til at vandre herfra for at være med Jesus. . . . Det var hans Haab. Derfor var han glad i Haabet».

Om Helga Brønlund fant trøst i disse ordene, er det umulig å vite. Kanskje var det bare ønsketenkning fra prestens side også, på vegne av fosterforeldrene, onkel og tante.

Kurbad og solosang

Uansett er det liten tvil om at kjærestens bortgang må ha vært et hardt slag for Helga Brønlund og at hun må ha hatt det tøft i tida etterpå, sannsynligvis i lang tid. Men det er bare noen få momenter som kan lirkes ut av kildematerialet når det gjelder hvordan hun hadde det i hele det lange tidsrommet mellom begravelsen i Bergen i 1887 og bryllupet i Barbu ti år senere.

I 1887 er hun oppført på ei trekningsliste (utlodning for Industriskolen), hvor Victoria Terrasse 3 i Christiania blir oppgitt som hennes adresse.[23] Det var sikkert godt for henne å oppholde seg andre steder, enn der hun hadde minner om forholdet til Robert Jæger. Kanskje ble hun kjent med Nils Schjander omtrent på denne tida?

I 1888 finner vi henne i en «Fortegnelse over Gjæster ved Grefsen Bad», som ble gjengitt i avisene.[24] Grefsen Bad, eller Grefsen Vandcuranstalt som det også het, var et kurbad utenfor Christiania, som blant annet behandlet folk for «nervøse lidelser». Vi får håpe at Helga Brønlund hadde nytte av dette oppholdet, både på kropp og sjel.

I 1890 deltok hun med solosang på en basar i «Totalafholdsforeningens Lokale» i Arendal.[25] Dette er første gang jeg har funnet at hun opptrer som solosanger.

Året etter får vi igjen en bekreftelse på at sangen må ha vært et viktig element i livet hennes, og sikkert også en slags trøst i den vanskelige tida. Da sto det en annonse i Arendals hovedavis om at Helga Brønlund «modtager Begyndere i Sang».[26]

I 1891 deltok hun også som solist i Teateret i Arendal, sammen med fiolinisten Johannes Wolff og pianisten Helene Sontum.[27] Samme år var hun solist i en konsert med Arbeidersamfundets Sangkor, også den foregikk i Teateret i Arendal.[28]

I 1894 ble det annonsert konsert i Teateret igjen, hvor filonisten Hans Hansen fikk «Assistance af Frk. Helga Brønlund og Pianistinde Frk. Andrea Olsen».[29]

Nils Schjander

Bortsett fra disse annonsene og noen fotografier fra dette tidsrommet, er det lite som forteller om hva hun opplevde i disse årene. Gikk hun og ventet på at Nils Schjander skulle vende tilbake fra Sør-Amerika?

Det er blitt påstått at hun var blitt kjent med Schjander før han forlot Norge og at det kanskje til og med hadde oppstått «søt musikk» mellom de to før avreisa.[30] Dessverre fins det ingen kilder som kan bekrefte eller avkrefte dette. Hvis det skulle være riktig, føyer det enda et tragisk element til denne historien.

Ketil Bjørnstad har skrevet om det Schjander hadde opplevd i det samme året som Robert Jæger var gått bort:

«Schjander ble enda sterkere knyttet til [Hans] Jæger da hans første kone, Sara Fritzner, døde den 28. desember 1887. De hadde bare vært gift siden januar samme år. Den 1. desember hadde de fått en sønn som døde et knapt år senere. I trilogien [Syk kjærlighet osv] skildrer Jæger Schjander som en forbundsfelle, like trist til sinns som ham selv . . .».[31]

I september 1888 startet Schjander på reisa som skulle bringe han til Buenos Aires, hovedstaden i Argentina, og siden til de sørlige delene av Argentina og Chile (Patagonia), videre til Brasil og Barbados og til slutt til British Guinea.[32]

Det er fullt mulig at Helga Brønlund og Nils Schjander har truffet hverandre i løpet av tidsrommet mellom Robert Jægers død, i august 1887, og det tidspunktet Nils Schjander la av gårde på Sør-Amerika-reisa. Nils Schjander kjente sikkert også Robert Jæger fra den tida og det miljøet som beskrives i Fra Kristiania-bohêmen og har kanskje vært interessert i å høre Helga Brønlund fortelle om hvordan han døde.

Det er selvsagt også mulig at Nils Schjander og Helga Brønlund har utvekslet tanker om å miste en kjæreste på brutalt vis, siden de begge hadde opplevd det omtrent samtidig, og har kommet nærmere hverandre på det viset.

Giftemål og dåp i Barbu kirke

Jeg må innrømme at jeg krymper meg med tanke på den brevvekslingen som kan ha foregått mellom de to, mens hun befant seg i Arendal og han i Sør-Amerika. Man skal aldri si aldri, men sannsynligvis er det best å avfinne seg med at disse brevene – hvis de har eksistert – neppe vil dukke opp, og det er vel tvilsomt om vi noen gang får svar på når Helga Brønlund og Nils Schjander ble kjærester.

Men uansett . . . Forholdsvis kort tid etter Nils Schjanders tilbakekomst fra Sør-Amerika, ble det altså giftemål for de to. Før det hadde Nils Schjander fått seg «fast jobb» i Rigsforsikringsanstalten i Kristiania, så det var liten tvil om at «eventyreren» mente alvor når han ville gifte seg og stifte familie.

At Helga Brønlund, som fra nå av ble hetende Helga Schjander, må ha ønsket å opprettholde kontakten med hjembyen og de av familien hennes som fortsatt bodde i Arendal, bekreftes av at ikke bare bryllupet, men også dåpsseremonier for to av barna deres, foregikk i Barbu.

I 1898 ble sønnen Fredrik Severin, som var født i Kristiania, døpt i Barbu kirke. Blant fadderne var begge foreldrene til Helga og flere av hennes søsken.

I 1904 ble dåpen til dattera Gezina – oppkalt etter Helgas mor – stadfestet i Barbu kirke. Hun var født og hjemmedøpt i Kristiania. Også denne gangen var det flere Brønlund’er blant fadderne.

Den tredje av barna, Emil Brønlund, født 1900, ble døpt i Frogner kirke. Han var, som vi ser, oppkalt etter Helgas far. Ved denne dåpen var det familiemedlemmer på begge sider blant fadderne.

Difterifrykt

At ekteparet Nils og Helga Schjander fortsatte å ha et nært forhold til Brønlund-familien og Arendal, kommer også fram i et brev Nils Schjander skrev til vennen og sørlendingen Frederik Macody Lund, hvor han informerte om at han snart kom til å reise en tur til Arendal sammen med Helga.[33]

«Min kone hadde en stor og jeg en liten forskrekkelse i søndags morges, da pigen vor fortalte os, at difteriten var kommen i huset blant vore gutters lekekammerater. Du vet, den går nokså sterkt i Fagerborg sogn. Min kone blev jo rent fra sig og hun telefonerte straks til Arendal for at høre, om de kunde ta imot barna straks. Og da hun fik ja, sendte vi dem allerede om aftenen (søndagen) med pigen ; min kone tåler ingen søreise endnu, hun er for søsyk. Men så skal vi nedover den 27de om Aftenen, Men du forstår ; historien har ikke gjort min kone friskere».

Dessverre er ikke brevet datert og dessverre er det også det eneste kildestykket jeg har kommet over, som letter litt på sløret når det gjelder hvordan Helga hadde det etter at hun ble gift med Nils Schjander. De få setningene gir ikke noe grunnlag for vidtgående spekulasjoner, men vi legger merke til at mannen omtaler hennes som ikke helt frisk.

Kan hun ha slitt med ettervirkninger etter den brutale opplevelsen hun hadde hatt i forbindelse med Robert Jægers død? Det ville ikke være merkelig om hun var ekstra bekymret når barna hennes ble syke. Difteri var en dødelig barnesykdom på denne tida.

Lungebetennelse

Barna vokste opp og ble til gagns mennesker alle tre. Men Nils Schjander fikk ikke oppleve å se barna bli voksne. Eventyreren som hadde ridd på kryss og tvers i Sør-Amerika, overnattet under karrige forhold og satt livet på spill i møtet med rovdyr og naturkrefter, kom ikke til å oppnå pensjonsalderen som avdelingssjef i Rigsforsikringsanstalten (forløperen til Rikstrygdeverket).

I oktober 1903 måtte Helga igjen sette navnet sitt under en dødsannonse:

«Min elskede Mand, Afdelingschef Nils Schjander døde igaar af Lungebetændelse, 44 ½ Aar gammel.

Christiania 19de Oktober 1903. Helga Schjander, født Brønlund».[34]

I samme utgave av avisa sto det også et minneord, hvor livet til ektemannen etter at han vendte tilbake til Norge ble beskrevet på denne måten:

«. . . [han fikk i 1896] Ansættelse ved Rigsforsikringsanstalten, først som Kontorist, derpaa Aaret efter som Fuldmægtig, indtil han i 1900 avancerede til Afdelingschef . . . Schjander var en i sin Gjerning overmaade dygtig Mand, afholdt af Kolleger paa Grund af sin personlige Elskværdighed. Saavel under sit Ophold i Sydamerika som efter sin Hjemkomst har Schjander skrevet overmaade underholdende Reisebreve til «Morgenbladet», Breve som baade fra Formens og Indholdets Side var egnede til at vække Opmærksomhed blant vore Læsere. Foruden i Geografisk Selskab holdt Schjander efter sin Hjemkomst talrige Foredrag i Arbeiderakademierne, saavel i Christiania som i flere af Landets øvrige Byer».

Enke og alenemor

Heller ikke i forbindelse med Nils Schjanders plutselige dødsfall, får vi vite så mye om hva Helga tenkte og følte. I tillegg til å miste mannen måtte hun, som enke og alenemor, ta ansvaret for tre små barn i årene etterpå. Da hun døde i 1939, ble det, så vidt jeg vet, ikke skrevet noe minneord om det livet hun hadde levd og om de sorgene og gledene hun hadde hatt.

Det har vært vanskelig å finne opplysninger om livet hennes etter at Nils Schjander døde og jeg har måttet innse at jeg i denne omgang ikke kommer lenger i mitt forsøk på å få Helga Brønlund fram i lyset. Men i tillegg til de skriftlige sporene, er det bevart en del bilder av henne, som kan supplere de fragmentene av hennes livshistorie, som jeg har presentert her.

Blant annet finnes det flere fotografier som viser henne i overgangen mellom ungdom og voksen og i den tidlige voksentida. På noen av dem er hun avbildet sammen med søsken og/eller venner i Arendal. På flere av disse ser hun ikke spesielt lykkelig ut. Det kan skyldes instruks fra fotografen om å ikke gjøre bevegelser, men kanskje viser det hvilken stemning hun var i etter at Robert Jæger døde. At det lå en skygge over livet hennes?

I tillegg har etterkommere tatt vare på to nydelige portretter fra ungdomstida. Det ene skal være tegnet av Louis Moe, som vokste opp i Arendal omtrent samtidig med henne, og som senere gjorde karriere som kunstner både i Norge og Danmark. Kanskje det kan tolkes som tegn på at hun var omsvermet?

Men det mest spesielle i denne sammenhengen er det malte portrettet som er brukt som hovedillustrasjon til denne artikkelen. Det er laget av en av de fremste norske kunstnerne fra siste del av 1800-tallet, Hans Heyerdahl, som også hadde et forhold til Kristiania-bohemen uten å være medlem av selve kretsen. Maleriet skal ha blitt til i 1898, altså rett etter at Helga Brønlund var blitt gift med Nils Schjander.

I dette tidsrommet skal Hans Heyerdahl ha blitt kjent med hun som kom til å bli, først hans elskerinne og siden hans andre kone, Olga Westergaard. Hun var født og oppvokst i Arendal og kom fra det samme sosiale sjiktet som Brønlund-familien tilhørte.

I ei bok om Hans Heyerdahl blir det opplyst at kunstneren traff Olga Westergaard og innledet kjærlighetsforholdet til henne i 1898.[35] Forfatteren ser en sammenheng mellom dette og at Hans Heyerdahl malte portrettet av Helga Brønlund, og antyder at det kan ha vært hun som introduserte maleren for Olga Westergaard.

Både Olga Westergaard og Helga Brønlund er altså eksempler på at det var tilknytningspunkter mellom ungdommer fra «det gode borgerskapet» i Arendal og bohem- og kunstnerkretsene i Kristiania på slutten av 1800-tallet.

 

«Tale ved Hr. Løitnant Robert Jægers Begravelse af resid. Kapellan Meyer i Bergen den 11. August 1887»

Når det gjelder sitatene fra kapellan Meyers tale ved Robert Jægers grav (se avsnittet «Kapellan Meyers tale»), mangler det kildehenvisning i noteapparatet. Det henger sammen med at jeg helt på tampen av arbeidet med artikkelen ble oppmerksom på at jeg hadde en kopi av en avskrift av denne talen, blant papirer som jeg hadde tatt vare på i en helt annen sammenheng. Som jeg skrev i artikkelen om Hans Jæger og hans familie i Sånn var det, 1996, er kona til Nils Jørgen Jæger en av mine fjerne slektninger. For mange år siden fikk jeg tilsendt en del materiale angående den greina av slekta som hun tilhører og her oppdaget jeg til min overraskelse at det også var noen dokumenter som handlet om personer i Jægerfamilien. Gravtalen for Robert Jæger var blant disse papirene, men den gangen la jeg ikke spesielt merke til den og glemte etter hvertt at jeg hadde sett den. Heldigvis tok jeg en titt på dette materialet mens jeg holdt på med innspurten til denne artikkelen. Hvis noen skulle være interessert i å lese talen i sin helhet, kan de henvende seg til meg og få tilsendt en kopi.

 

 

Litteratur

John Ole Askedal, «Biografi over Nicolai Henrich Jæger (1780-1846), lest på Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs høytidsdag 1. mars 2024», 2024.

Ketil Bjørnstad, «Schjander i Patagonia», forord til Nils Johan Schjander, En reise til Patagonia, 2000.

Ketil Bjørnstad, Hans Jæger. En rekonstruksjon, 2001.

Halvor Fosli, Kristianiabohemen, 1997.

Hans Jæger, «Robert», Noveletter, 1889.

Robert Jæger og H. Th, Madsen, Lærebog i Handelsregning med tidsmæssige og praktiske opgaver for handelsgymnasier, borgerskoler og selvundervisning, 1888.

Gunnar Molden, «Den bortkomne fostersønnen», Sånn var det, 1996.

Terje Mosnes, «Bohemen som dro til Patagonia», Dagbladet, 26/11 2000.

Norsk bank-og pengevesen 1816-1892. Arendalskrakket i bankhistorisk lys, 2022. [Utgitt av Finansdepartementet, hovedforfatter: Johannes G. Torstveit].

Leif Osvold, «Hans Heyerdahl. Maleren som gikk sine egne veier» (nettbok), 2011.

Fredrik Schjander, «Hans Jæger 1854 – 1954», Morgenbladet, 1/9 1954.

Nils Johan Schjander, selvbiografi, Studenterne fra 1877 . . . , 1902.

Nils Johan Schjander, En reise til Patagonia, 2000.

 

 

Noter