Jernverk mot støperier. Den provisoriske anordningen av 4. desember 1843 om toll på innførsel av råjern og gammelt jern

31.10.2015 10:19
 

© Gunnar Molden. FORTUNA nr. 5 (2014).

2. november 1842 kunne man lese følgende "gladmelding" på lederplass i Christiania-avisa Den Constitutionelle:

Det af Dhrr. Steenstrup og Bronn ved Agers Elv i Nærheden af Byen anlagte mekaniske Værksted er nu traadt i Virksomhed, og leverer, foruden Maskiner og Instrumenter af forskjelligt Slags, Smede- og Metalarbeide af alle Arter samt Støbegods af Jern. Det var et ønske, at dette Etablissement, der er det første og eneste i sit Slags her i Landet, maatte kunne staae sig og udvikle sig mere og mere, hvorved maaske vor endnu slumrende Fabrik- og Industrivirksomhed kunde erholde en ny Spore, og derved igjen Maskinværkstedet en forøget Søgning. De driftige Entreprenørers og Bestyreres almindelig erkjendte Dygtighed er Borgen for, at der fra Værkstedets Side vil gjøres hvad der kan gjøres.[1]

Men selv om dette utvilsomt var en god nyhet for de som ivret for industrialisering,  og vi i ettertid kan se at opprettelsen av Agers mechaniske Værksted var et viktig skritt på veien mot et norsk industrisamfunn, var ikke alle i samtida like begeistret for sånne meldinger.

I 1843 fant det sted en heftig drakamp om hvorvidt det burde innføres toll på innførsel av utenlandsk råjern eller ikke, som viser at forholdet mellom de gamle jernverkene og den nye støperibransjen ikke var preget av bare idyll og fredelig sameksistens. Denne kampen kom bl.a. til syne i saksdokumentene til riksrettssaken mot finansminister Jørgen Herman Vogt i 1845, som først og fremst handlet om konstitusjonelle prinsipper og som angikk drakampen mellom det norske stortinget og den svenske kongen, men som også gir et godt innblikk i hvilken situasjon jernverkene befant seg i på dette tidspunktet og hvilke utfordringer man hadde å forholde seg til.

 

4. desember 1843 skrev den svensk-norske kongen Carl Johan under på en "provisorisk anordning" - et hastevedtak - som innebar at det fra 1. januar 1844 skulle innføres en tollsats på 72 skilling pr. skippund for alt utenlandsk råjern eller gammelt jern (skrapjern) som ble innført til Norge. Tidligere hadde det ikke vært noen innførselstoll på råjern og skrapjern, noe som først og fremst hang sammen med at denne innførselen hadde vært lite aktuell. Råjern/skrapjern ble brukt til omsmelting, som råstoff til støpegods. Tidligere hadde produksjonen av støpegods i Norge vært basert på norskprodusert råjern fra masovnene ved de norske jernverkene, i all hovedsak støpt direkte i forbindelse med uttappingen fra masovnene. (120 skilling = 1 spesiedaler, 1 skippund = 160 kg).

Denne provisoriske anordningen har en viktig plass i 1800-tallets retts- og konstitusjonshistorie. Da finansminister Jørgen Herman Vogt i 1845 ble stilt for riksrett, med påstand om at han skulle fradømmes embetet, var nemlig hans medvirkning til at anordningen kom i stand det ene av de to tiltalepunktene han risikerte å miste jobben sin for. (I riksrettssaken ble Vogt frifunnet, men når det gjaldt anordningen fikk regjeringa en smekk på fingrene for "en efter Omstændighederne ikke tilregnelig Misforstaaelse af Grundloven".[2])

Riksrettssaken handlet først og fremst om konstitusjonelle forhold (spørsmålet gjaldt om kongen hadde myndighet til å innføre toll ved å utstede en provisorisk anordning eller om han på dette viset blandet seg inn i en oppgave som egentlig hørte til Stortingets myndighetsområde).[3] Saken vakte naturlig nok stor oppmerksomhet i samtida, men det ble under rettssaken i liten grad fokusert på de forholdene som hadde med jernverkene å gjøre og det samme har vært tilfelle når riksrettssaken mot Vogt er blitt behandlet i historisk eller juridisk sammenheng i ettertid. Samtidig må det nevnes at den redegjørelsen som Finansdepartementet la fram for riksretten inneholdt mange opplysninger som indikerer at den provisoriske anordningen ble oppfattet som svært viktig av jernverkseierne (et spørsmål om liv og død) og også at det fantes en motpart (jernstøperiene, en helt ny bransje som var i ferd med å bli etablert) som i like stor grad oppfattet saken som et være eller ikke være for dem selv.[4]

Både jernverks- og støperi-eierne hadde drevet en aktiv lobby-virksomhet i forkant av utstedelsen av anordningen og det hadde også til en viss grad foregått en offentlig debatt om hvorvidt det var riktig å legge toll på innførsel av råjern og om det var - eller behøvde å være - noen motsetning mellom jernverkenes og støperienes interesser.[5] Når man leser dette kildematerialet med "jernverkshistoriske briller" får man inntrykk av at den provisoriske anordningen var en viktig milepæl i historien om de norske jernverkenes "kamp for tilværelsen", et skjebnedrama som utspilte seg i en stor del av 1800-tallet og som endte med at før århundret var omme var all masovnsproduksjon i Norge innstilt (med unntak av Næs Jernverk, hvor masovnen var i drift til 1909). Debatten og lobbyvirksomheten gir et godt innblikk i den situasjonen jernverkene befant seg i på 1840-tallet og forteller mye om de utfordringene man hadde å forholde seg til. I denne sammenhengen var forholdet til de nye jernstøperiene som var i ferd med å bli etablert og spørsmålet om råjern skulle innføres tollfritt av stor betydning.

***

Foranledningen til at saken om toll på innførsel av råjern ble tatt opp var en annen provisorisk anordning, som var blitt utstedt 6. mars 1843. Denne anordningen hadde fjernet tollen på utførsel av jern, "paa Grund af de vanskelige Konjunkturer, hvormed Jernværkerne her i Landet havde at kjæmpe"[6], men det var ikke blitt gjort noen endringer når det gjaldt innførselen, som fortsatt skulle være tollfri.

Dette var et vedtak som mange av jernverkseierne mente var helt utilstrekkelig når det gjaldt å hjelpe jernverkene i den vanskelige situasjonen de befant seg i. De sendte derfor en felles søknad til Finansdepartementet, hvor de ba om at det ble innført en betydelig toll på innførsel av råjern (1 1/2 spesiedaler pr. skippund) og også gjort andre tiltak for å bistå jernverkene.

At jernverkene befant seg i en vanskelig situasjon var ikke noe nytt som var oppstått i 1843. Helt siden Napoleonskrigenes senere dager hadde de norske jernverkene sloss med å holde på sine posisjoner og i det hele tatt fortsette som industri. I tidsrommet like før og etter 1814 hadde økonomien vært preget av lavere etterspørsel som følge av krig, kaos og store omveltninger.

Opphevelsen av unionsbåndet til Danmark hadde dessuten ført til at de norske jernverkene hadde mistet et viktig marked, hvor de inntil da hadde hatt særrettigheter i forhold til konkurrenter fra andre land. Etter hvert grodde det også fram en egen støperibransje i Danmark, som overtok de norske jernverkenes rolle når det gjaldt støpejernsprodukter. I Danmark ble det dessuten innført toll på innførsel av jernvarer, noe som førte til at norsk jern mer eller mindre ble utestengt fra det danske markedet.

Den nye unionen med Sverige var heller ikke gunstig for de norske jernverkene. Etter de bestemmelsene som gjaldt i mellomriksloven av 1825, var svensk jern i stor grad tillatt innført tollfritt til Norge. Siden Norge var desidert lillebror i forhold til Sverige i jernverksammenheng, innebar den nye konkurransen fra svensk jern en kraftig utfordring for de norske jernverkene.

De generelle konjunkturene på jernmarkedet - en kraftig økning i jernproduksjonen og stadig billigere jern - gjorde det heller ikke lett å være norsk jernverkseier på 1840-tallet.

Men det var et forhold som var nytt i 1843, og som bidro til å heve temperaturen i den diskusjonen som oppsto i forbindelse med de to nevnte anordningene. Det gjaldt etableringen av en bransje bestående av frittstående jernstøperier, som ikke benyttet seg av norske råmaterialer i sin produksjon. De teknologiske forutsetningene for framveksten av en støperibransje hadde lenge eksistert, og mange hadde spådd at støperiene ville bli farlige konkurrenter for jernverkene, men det var først nå at etableringen av jernstøperier i Norge for alvor tok til.

På 1840-tallet ble det etablert jernstøperier i landets tre største byer: Akers mek. Verksted i Christiania (1841),  Prahls støperi i Bergen (1843) og Fabriken ved Nidelven i Trondheim (1843). Dette var begynnelsen (ikke bare et forspill[7]) på en utvikling som etter hvert førte til at det fantes jernstøperier i svært mange byer og tettsteder rundt omkring i landet. Mange av støperiene ble drevet i tospann med et mekanisk verksted.

En annen viktig nyetablering må også nevnes i denne sammenhengen. Ved Fritzøe Jernverk ble det i 1843 satt i gang et støperianlegg i Barkevik ved Brunlanes, som skilte seg ut fra det som var vanlig ved jernverkene ved at det var basert på omsmelting av råjern og at det ikke var meningen å benytte det råjernet som Fritzøe-verket selv framstilte. Det innebar at Fritzøe Verk var i ferd med å opprette et "frittstående støperi" som en underavdeling av tradisjonelt jernverk. Dette betydde at Fritzøe Verk befant seg i en annen situasjon en de andre jernverkene. På bakgrunn av dette er det ikke så rart at Fritzøe, representert ved "juniorsjefen" Michael Treschow, som var drivkraften bak de store omleggingene som foregikk ved Fritzøe i dette tidsrommet, ikke ville skrive under på de andre jernverkseiernes søknad til Finansdepartementet om toll på innførsel av råjern. I stedet leverte han sin egen redegjørelse, hvor han argumenterte sterkt for at det ikke burde innføres toll på denne innførselen.  

Det var ingen tvil om at store ting var på gang og mye sto på spill. Det var mange kryssende interesser. Det bidro sikkert til å øke spenningsnivået i saken at flere av jernverkseierne var framtredende personer innen staten og offentligheten. Stattholderen var på denne tida den øverste innen regjeringsapparatet og i 1843 var det eieren av Fossum Jernverk, Severin Løvenskiold, som hadde dette embetet. Han var selvsagt inhabil i saksbehandlingen, men det ser ut til at han spilte en viktig rolle bak kulissene når det gjaldt utformingen av søknaden fra jernverkseierne.

***

For å forstå og følge med i "debatten" om innføringen av toll på innførsel av råjern, må man ha et visst kjennskap til noen teknologiske og produksjonsmessige forhold fra jernproduksjonen omkring midten av 1800-tallet.

De norske jernverkene hadde på denne tida en lang historie bak seg. Enten man regner fra det tidspunktet de første "jernhyttene" kom i drift (1500-tallet) eller holder seg til det året som den første masovnen ble tatt i bruk i Norge (Bærums Verk, 1620), var jernverkene utvilsomt tradisjonsrike bedrifter i første halvdel av 1800-tallet. Flere av dem var bedrifter som hadde eksistert i 150 år eller mer.

Jernverkenes produksjon besto av to deler - framstilling av støpejernsprodukter og smijern. Alt jernet som ble brukt ble framstilt av malm og trekull. I første halvdel av 1800-tallet hadde steinkullbasert jernframstilling ikke blitt forsøkt i Norge. Det jernet som ble framstilt i masovnene ble dels støpt til gjenstander i det øyeblikket det ble tappet ut av masovnen, dels støpt til jernbarrer (råjern). Jernbarrene ble i neste omgang bearbeidet videre og endte opp som smijern - smidbart jern - som gjerne ble kalt stangjern, fordi det som oftest ble solgt som stenger. Smijernet var det viktigste produktet, selv om det også ble produsert betydelige mengder støpegods (ovner, gryter, kanoner osv).

Et viktig fortrinn for det norske jernet var at norsk malm smeltet med trekull ga et veldig godt smijern, som det var god etterspørsel etter, også til en viss grad blant utenlandske kjøpere. Ved å innføre nye metoder for framstillingen av smijernet (men basert på de samme råvarene), var man på 1830-tallet blitt i stand til fortsatt å forsvare denne posisjonen, noe som bl.a. kom til uttrykk i at en viss mengde norsk smijern ("Norway Iron") ble omsatt på det amerikanske markedet omkring midten av 1800-tallet.[8]

Når det gjaldt framstillingen av støpegods hadde aldri de norske jernverkene hatt noe desidert kvalitetsmessig overtak, selv om enkelte norske "merkevarer" i perioder hadde et godt ry (som Næs Verks jernovner i de første tiårene av 1800-tallet) og det ble "eksportert" store mengder jernvarer til Danmark i tidsrommet før 1814. Salget av støpegods på det danske markedet fortsatte også etter 1814, men ble etter hvert vanskeliggjort av konkurransen fra danske støperier og tollbestemmelser som ble vedtatt for å beskytte den danske industrien. Samtidig førte unionen med Sverige til at Norge plutselig hadde "felles marked" med en av Europas fremste jernprodusenter. Etter hvert som det i større grad ble åpnet for fri handel mellom unionspartnerne, ble svensk jern mere og mere utbredt i Norge.

Alt dette innebar at jernverkene var i en konstant forsvarsposisjon gjennom store deler av 1800-tallet. Det ble gjort en stor innsats for å møte utfordringene (jfr. Norway Iron), men så snart den ene utfordringen var ordnet opp med, dukket det opp en ny.

På 1840-tallet var det de frittstående støperiene som skapte nytt trøbbel for verkene. Det var i høyeste grad snakk om et fenomen som man lenge hadde kunne forutse ville komme. De teknologiske forutsetningene fantes allerede på begynnelsen av 1800-tallet og jernverkseierne hadde lenge kunnet observere fenomenet i Danmark, Tyskland og andre land. Eieren av Næs Jernverk, Jacob Aall, hadde selv vært med på å starte opp det første av denne typen støperier i Danmark - Meldahls støperi på Vesterbro i København - og hadde reelt sett vært med på å ta de første spadestikkene for sin egen grav når det gjaldt verkets posisjon på det danske jernmarkedet. Etter hvert var dette blitt en bransje, som kunne levere det samme støpegodset som de norske jernverkene hadde kunnet tilby - og mere til. Det var den samme utviklingen som nå var i ferd med å ta til i Norge, og det var naturlig at man var bekymret for konsekvensene.[9]

Et forhold som bidro til å gjøre situasjonen ekstra spesiell for jernverkene, var at de var bedrifter som stammet fra "det gamle samfunnet", formet og preget av privilegiesamfunnet og merkantilismen. Jernverkene var store organisasjoner som sto for hele produksjonsrekka fra gruvedrift til markedsføring og salg. Trekull-leveransene hadde tidligere blitt gjennomført som pliktarbeid for bøndene i nærområdet, men selv om det var slutt på pliktleveransene var mye av det gamle avhengighetsforholdet mellom bonde og verk blitt opprettholdt.

I "det gamle samfunnet" hadde jernverkseierne hatt for-rettigheter - privilegier - som gjorde at de hadde råderett over mye av det som foregikk på verksområdet og i distriktet omkring. Motytelsen for dette var at verkseieren hadde forpliktelser når det gjaldt skole og fattigstell innenfor sitt domene. Mye av dette var blitt forandret, eller var i ferd med å bli forandret, men i 1840 hadde fortsatt jernverkseieren en annen rolle enn den moderne industriherren, på godt og vondt.

Den teknologiske komponenten i forbindelse med oppkomsten av støperiene er først og fremst kupolovnen - en svært enkel smelteovn for omsmelting av jern, som ble tatt i bruk i omfattende grad i Storbritannia i andre halvdel av 1700-tallet og som etter hvert spredde seg raskt til andre steder. Disse ovnene var små i størrelse, krevde beskjedne investeringer, var enkle å drive og man trengte få mann til arbeidet. I produksjonen brukte man steinkull i stedet for trekull og blåsebelgene kunne drives med det som på denne tida var "alternativ energi" (dampkraft).

Dermed slapp man å måtte ta hensyn til om  det var skog og vannkraft i nærheten, når man skulle anlegge et jernstøperi. Råjernet som skulle brukes til omsmeltningen kunne man kjøpe der det var billigst - på 1840-tallet var det ingen tvil om at utenlandsk råjern var langt billigere enn det norske. Noen mente også at det utenlandske råjernet egnet seg bedre til omsmelting enn det norske.

***

I fortsettelsen skal vi se nærmere på de virkelighetsbeskrivelsene og synspunktene som ble presentert for Finansdepartementet under saksbehandlingen som førte fram til anordningen av 4. desember 1843. I tillegg til departementets egne overveielser, består kildematerialet for denne gjennomgangen av en søknad fra "Jernværkseierne", innsendt til departementet i mai 1843, en redegjørelse fra Michael Treschow på vegne av Fritzøe Jernverk, noen "sagkyndige Bemærkninger" departementet hadde mottatt og et imøtegåelse fra "Jernværkseierne" av de synspunktene som Treschow hadde framlagt. Gjennomgangen bygger på den redegjørelsen som Finansdepartementet la fram for riksretten og som senere ble trykt.[10]

I materialet opplyses det ikke hvem som skjuler seg bak betegnelsen "Jernværkseierne". Siden det bare er i forbindelse med eierne av Fritzøe Jernverk at det eksplisitt opplyses at de har sagt nei til å skrive under på den felles henvendelsen, er det sannsynlig at alle de andre eierne av jernverk som var i drift på denne tida har gitt sin tilslutning til jernverkseiernes "søknad" og også til den imøtegåelsen som senere ble sendt inn til departementet.

I søknaden ga "Jernværkseierne" i utgangspunktet uttrykk for at den provisoriske anordningen av 6. mars 1843, som innebar at utførselstollen på både støpe- og smijern ble opphevet, ikke var tilstrekkelig til å forbedre verkenes vanskelige stilling og "snarere maaske endog kunde komme til at forhindre større og mere indgribende Foranstaltninger til dette Øiemeds Fremme".[11] Søknaden munnet ut i et forslag om at Finansdepartementet ved første anledning ("det først sammentrædende Storthing") måtte foreslå at produksjonsavgiften som verkene var pålagt ble opphevet og at det måtte gjøres forandringer i tollbestemmelsene for å beskytte virksomheten ved jernverkene. Når det gjaldt toll foreslo jernverkseierne at det ble innført en innførselstoll på "fremmed Raajern" på 1 1/2 spesiedaler pr. skippund, og at tollen på innført stangjern og "smede og valsede Plader af alle Slags" ble hevet til 2 spesiedaler pr. skippund.[12]

Det meste av søknaden besto ellers av en redegjørelse for jernverkenes daværende stilling og situasjon. Det begynte med en framstilling av jernverkenes historiske rolle og de forhold som hadde ført til deres nåværende vanskelige situasjon:

Da Jerntilvirkningen er en Bedrift, som er flere Aarhundreder gammel hos os, og som baade er bleven fremkaldt ved gunstige Naturforholde og af Statsstyrelsen med Omhu beskyttet, saa antage de [jernverkseierne] at dens Tilintetgjørelse nødvendigviis vil medføre Elendighed og Næringsløshed i store Kredse af Fædrenelandet. Ingen Art af Fabrikdrift har været underkastet fastere Regler for Lønninger og leverede Materialier end denne, og heri er hidtil kun skeet saare ringe Forandring, uagtet den betydelige Forbedring vort Lands Pengevæsen har undergaaet, og som har har havt en saa afgjørende Indflydelse paa de Priser, hvortil Jernprodukterne nu udbringes. Ansøgerne betragte det som ufornødent at dvæle ved Fremstilling af det Tab og den Skade, som Jernværksdriftens nærværende sørgelige Stilling vil medføre baade for Staten og for dem, der staae i umiddelbar Forbindelse med Værkerne, men de have derimod troet at burde henlede Hans kongelige Majestæts naadigste Opmærksomhed paa de nye Farer, som fra flere Kanter true deres Næringsveie, og som have sin Grund deels i de særdeles Forholde, under hvilke Jern tilvirkes i Norge, deels i dette Riges Forening med Sverige, deels i Jerntilvirkningens Udvidelse over den ganske Jord.[13]

Så gikk man nærmere inn på en beskrivelse av hva den farefulle situasjonen gikk ut på:

Vistnok har Naturen nedlagt store Rigsdomme af gode Jernmalme i vore Bjerge, men deres Udbringende til Dagen og deres Forædling er forbunden med flere Omkostninger end i de fleste andre Lande, saa at Tilvirkningens Mulighed alene betinges ved Produktets ædlere indvortes Beskaffenhed. I denne sidste Henseende har imidlertid Norge en farlig Rival i Sverige, hvor Naturforholdene er omtrent de samme, som her i Landet, og hvor for Tiden flere Omstændigheder begunstige Jerntilvirkningen mere end her, medens de gamle Forholde, som tilveiebragte en Ligevægt imellem begge Lande i dette Punkt, nu er hævede ved Rigernes Forening. Den Beskyttelse, som Danmark, der var Norges vigtigste Kunde med Hensyn til Afsætningen af dets Jern, forhen gav vort Land, er nemlig ikke alene nu ophørt, men den høie Told, hvormed Støbegods i Danmark er blevet belagt, har endog hindret alt Salg af denne Artikel paa danske Markeder, da de norske Jernproducenter ikke er istand til at udholde Koncurencen med de svenske.[14]

De konkurransefortrinnene som de svenske jernverkene har i den nåværende situajonen beskrives på denne måten:

I Sverige, hvor der arbeides med slette Penge, ere Materialierne billigere, Lønningerne og Kapital-Omkostningerne mindre, de paa Værkerne lagte Byrder ikke saa store, og Tilvirkningen selv paa mange Maader understøttet, saa at det ikke er at undres over, at svensk Jern kan tilvirkes langt billigere end norsk, og at de svenske Værkseiere kunne gjøre sig langt større Fordeel end de norske af de Priser, hvortil begges Produkter udbringes. I Forbindelse dermed anføres det at være en Kjendsgjerning, at mange norske Værkseiere for Øieblikket see sig nødsagede til at afhænde deres Produkter under Tilvirkningspriserne. Det er især i det sidste Aar at de norske Værkers Tilstand mærkeligen har forværret sig, da Forvirringen i det engelske Fabrikvæsen og en formindsket Afsætning til Amerika har nedtrykt Priserne paa det svenske Jern, som til disse tvende Lande i stor Mængde afhændes, og som paa Grund heraf nu efterhaanden afledes i de Kanaler, hvori forhen det norske Jern for den viktigste Deel afsattes, en Omstændighed, der truer med at tilintetgjøre al Tilvirkning af Stangjern hos os. Den Overvægt, som Sveriges større og lettere Adgang til Norges sædvanlige, forhen fast udelukkende, Afsætnings-Markeder i den seenere Tid har faaet, er en forhen ukjent Forbedring af Jernproduktionens Vilkaar i Sverige, medens de slettere Konjukturer i Norge for største Delen skyldes de ved dets forandrede politiske Stilling indtrufne nye Statsforhold.[15]

Jernverkseierne påpeker at siden den svenske jerntilvirkingen er mer en tidobbelt så stor som den norske, så er konsekvensen av den frihandelen som det er blitt åpnet for mellom de to unionspartnerne svært forskjellige. For de svenske jernverkene er det norske markedet en ubetydelighet, men for de norske jernverkene innebærer tilgangen på svensk jern på det norske markedet at deres eksistens er truet. På bakgrunn av dette ønsker jernverkseierne at det "maa foretages en Mægling mellem disse Forholde, grundet paa Retfærdighed og billigt Hensyn til begge Staters Tarv".[16]

Men konkurransen med Sverige var bare et av faremomentene, og sannsynligvis var det først og fremst når det gjaldt stangjern at frihandelen innenfor unionen innebar problemer og utfordringer for de norske jernverkene. En annen fare truet innenfra - "ved den Benyttelse af Kuppel - og Træk-Ovne (Vindovne) som er begyndt her i Riget i den senere Tid, og som er grundet paa Prisen paa Raajern fra fremmede Lande, der er langt under den, for hvilken det af indenlandsk Tilvirkning kan erholdes".[17]

Etter jernverkseiernes synspunkt fikk "Kuppelovnenes Eiere" (støperieierne) gjennom dette en urimelig fordel:

De gamle Værker ere nemlig belæssede med store Kapital-Omkostninger, store Lønninger, en betydelig Bygningskonto, Underholdning af en stor Mængde Arbeidere, en systematisk Fattigforsørgelse, og med alle de Byrder som ældgamle Forbindelser i en længe fortsat Virksomhed stedse paalægge, og som ikke pludseligen hæves uden at afstedkomme stor Forvirring i vedkommende Kredses Velfærdsforholde. Disse Omkostninger, som paa de forskjellige Værker efter Tilvirkningens Omfang beløbe sig til 1 a 2 Spd. pr. Skpd., falde ikke Kuppelovnenes Eiere til Last, og disse maa saaledes være istand til at undert[r]ykke de gamle Værkseiere.[18]

Jernverkseierne hadde ikke noen tro på at produksjonen ved støperiene ville bli en positiv tilvekst til den norske industrien, men at den i stedet ville bety slutten for de jernverkene som baserte seg på støperivirksomhet:

Ansøgerne holde sig forvissede om, at den egentlige Tilvirkning af Støbegods hverken vil vinde i Omfang eller Forædling formedelst disse nye Anlæg, eftersom der er flere af Jernværkerne, som formedelst Beskaffenheden af deres Malme maa gjøre Tilvirkning af Støbegods til deres Hovedsag, hvortil kommer, at der er gjort store Forberedelser her i Landet for at hæve denne Slags Tilvirkning til en Fuldkommenhed, som kappes med de fortrinligste Anlæg i Udlandet. Nogen forøget Concurrence ved nye Anlæg vil derfor virke skadeligt paa Fabrikationen i det Hele, og især paa den, som allerede er rodfæstet her i Landet. Den i de senere Aar tiltagne Indførsel af fremmed Raajern og Støbegods vil under de bestaaende Forholde voxe i en betydelig Grad, idet her paatænkes store Anlæg her i Riget, baserede paa fremmed Raajern, og betydelige Partier af nysnævnte Artikel ere af kraftfulde Hænder bestilte fra England. Ogsaa i Sverige tænkes der nu, som en Følge af de forandrede Tidsomstændigheder, paa Anlæggelse af Støberier, og det er derfor øiensynligt, at de gamle Værker ikke kunne bestaae uden ved Beskyttelse fra det Offentliges Side.[19]

Verkseierne slår fast at norsk råjern ikke kan produseres for en lavere pris enn 4 spesiedaler, mens det engelske råjernet bare koster 2 spesiedaler og 60 skilling. På bakgrunn av dette mener de at opphevelsen av utførselstoll vil ha liten betydning for jernverkene, "saalænge det fremmede Raajern gaaer toldfrit ind i Landet".[20]

Deretter gir verkseierne en beskrivelse av sin egen innsats for å møte utfordringene i samtida:

Jernværkseierne have gjort store Anstrængelser og anvendt store Bekostninger for at sætte deres Bedrift paa en Fod, der kan kappes med Udlandets. Saaledes ere nu næsten alle Marsovne indrettede efter de i den nyere Tid opfundne Forbedringer, kostbare Maskiner ere anskaffede, Forædlingsværksteder anlagte, ligesom der - i al Fald om føie Tid - her i Riget kan ventes at ville kunne tilvirkes de samme Fabrikata af Jern, som i Udlandet, lige indtil Dampmaskiner.[21]

Det pekes også på at jernverkene ikke lenger har de privilegiene de en gang hadde, samtidig som de har beholdt flere av de byrdene som opprinnelig var tenkt som en motytelse i forhold til privilegiene:

I Forbindelse hermed bemærkes, at Værkernes Stilling ogsaa i andre Henseender er høist forskjellig fra hvad den har været, idet de Privilegier, hvormed Værksdriften forhen var omgjærdet, nu saagodt som aldeles ere bortfaldne, medens derimod Byrderne vedvare fremdeles og enkelte f.Ex. Fattigforsørgelsen, endog ved den seneste Lovgivning ere blevne skjærpede. Under disse Omstændigheder ansee Ansøgerne det til Beskyttelse af deres Næringsdrift nødvendigt, at der ved provisorisk Anordning paabydes en høiere Indførselstold af Jernprodukter, end den nu bestemte, samt at fremmed Raajern ligeledes belastes med Indførselstold.[22]

Som et siste hovedargument trekker verkseierne inn det forholdet at flere land i den senere tida hadde innført beskyttelsestoll for å hjelpe egne produsenter:

De bemærke ... at det i flere Lande i den senere Tid er fundet overeenstemmende med Statsklogskab at beskytte naturlige Virksomhedsgrene, der ved udvortes Concurrence paa en betænkelig Maade ere stedte i Fare, ved en passende Toldafgift paa det fremmede Produkt, og Resultatet af de i denne Retning trufne Foranstaltninger have allerede paa flere Steder vist sig i en forøget produktiv Kraft. Medens der saaledes paa andre Steder hegnes ved Toldbestemmelser om den indvortes Vindskibelighed [innenlandsk produksjon], kan Norge ikke slaae ind paa en anden Bane uden at skade sine viktigste Næringsgrene, især da det nu er kommet derhen, at der formedelst Toldbestemmelserne i de for Norges Handel viktigste Lande, ei længere gives noget andet Marked, end det indenlandske, for det norske Støbegods.[23]

Ifølge jernverkseierne var det ingen grunn å tro at en sånn beskyttelse ville føre til en "utilbørlig" økning i prisen på norsk jern; de mente at den innenlandske konkurransen ville hindre at det skulle skje. Dessuten: også det forholdet at mer enn halvparten av det norske stangjernet ble eksportert, ville bidra til å holde de norske jernprisene nede. I den sammenhengen ble det også trukket fram at "det norske Stangjern paa Grund af dets indvortes bedre Beskaffenhed maa ansees tjenligere for vedkommende Forbrugere, end det fremmede som indtrænges paa vore Markeder."[24] Helt til slutt forsikrer jernverkseierne at det ikke er noen grunn til å tro at den foreslåtte tollforhøyelsen vil føre til "fiendtlige Foranstaltninger fra fremmede Magters Side", siden ingen kan forvente at et land skal begunstige "fremmede Staters Interesse paa Bekostning af Landets egen."[25]

Så fulgte selve den konkrete søknaden:

I Henhold til hvad der saaledes er anført, gaaer Ansøgningen ud paa, at fremmed Raajern, som her til Riget indføres, maae blive belagt med en Indførselstold af 1 1/2 Spd. pr. Skpd., samt at den nu paabudne Told paa fremmed Jern i Stænger og smedede og valtsede Plader af alle Slags maatte forhøies med 2 Spd. pr. Skpd. Ansøgerne anholde derhos om, at den nu bestemte Produktionsafgift af Jernværkerne, som for disse er trykkende, men kun lidet viktig for Staten, maa for det først sammentrædende Storthing foreslaaes naadigst ophævet.[26]

I neste omgang var det den enslige dissidenten blant jernverkseierne - "Bestyreren af Fritzøe Jernværk, M. Treschow" - som fikk anledning til å komme fram med sine synspunkter. Omtrent samtidig med at departementet hadde mottatt jernverkseiernes søknad, hadde de fått overlevert "en Forestilling" fra Treschow, hvor han begrunnet hvorfor han ikke hadde kunnet skrive under på de andre jernverkseiernes søknad, "forsaavidt den gaaer ud paa, at der maatte paabydes en Indførselstold" på innført råjern som foreslått.[27]

I "forestillingen" redegjorde Treschow for de nysatsingene som var blitt gjennomført ved Fritzøe Jernverk under hans ledelse:

i den senere Tid er [der] blevet anlagt flere nye og særdeles kostbare Indretninger, sigtende til at udvide og forbedre Jerntilvirkningen i den Grad, at Indførsel af udenlandsk Boltjern, Knipjern, Jernplader og Jernbaand ganke kunde ophøre. Han [Treschow] gjør sig nemlig Haab om at kunne fra sit Værk levere Fabrikata af langt bedre Qvalitet, end de udenlandske, og med Hensyn til Prisen venter han at kunne konkurrere med svenske og engelske Produkter fornemmelig ved Indblanding af en vis Sort engelsk Raajern, som naar det arbeides alene og med Steenkulsild giver et mindre godt Produkt, men som derimod efter at være omsmeltet ved Trækul, og ved at blandes med vort eget Raajern, giver et ligesaa godt og noget billigere Produkt. Ved Fritzøe Værk er blandt andet indrettet en Vindovn [flammeovn], for at kunne foretage Støbninger af meget store Stykker Jern, hvilke ikke kunne foregaae ved de almindelige Marsovne eller Kuppelovne, og ved denne Vindovn kan vort Jern ikke omsmeltes alene, hvorimod et vist Slags engelsk Raajern dertil er yderst fortrinligt, især naar det sammenblandes med Fritzøe Jern.[28]

Det ble også informert om selve støperisatsingen:

For at skaffe stadig Beskjæftigelse til det betydelige Antal af duelige og øvede Formere, som have maattet antages til disse større Indretninger, samt for at kunne levere bedre og smukkere Støbegods end hidtil, opgiver Treschow, at han har anlagt et Støberie, hvorved han navnligen forventer at blive istand til at levere et tilstrækkeligt Antal af de mindre Gryder, som nu i saa stor Mængde indføres fra Udlandet, og hvilken Indførsel han haaber ved de af ham leverede Fabrikaters Qvalitet og Priis, at kunde for Fremtiden forhindre.[29]

Det ble presisert at denne satsingen var avhengig av tilgang på rimelig utenlandsk råjern:

Samtlige disse med stor Bekostning istandbragte Anlæg ere imidlertid foretagne med særligt Hensyn til at Raajern ved den gjældende Toldtarif er fritaget for Indførselstold, og foruden at det engelske Raajern er langt mere skikket til Omsmeltning end vort, er det endog, (...), aldeles uundværligt til Støbninger, der ere saa store, at de maa skee ved Hjælp af Vindovn.[30]

Satsingen ved Fritzøe var basert på de gjeldende tollbestemmelsene og en forandring i disse rammebetingelsene ville få konsekvenser for nysatsingen:

Førend han [Treschow]  endnu havde nogen Kundskab om den af Jernværkseierne paatænkte underdanigste Ansøgning har han afsluttet Kontrakter om betydelige Partier udenlandsk Raajern, der skal leveres i dette Aar, saa at en provisorisk Anordning, der plutselig paalagde Indførselstold paa Raajern, vilde forvolde ham et meget føleligt og betydelig Tab, blandt Andet ved den Indskrænking, den vilde bevirke i Driften af de gjorte Anlæg, hvoraf igjen vilde flyde en Formindskelse i Arbeidsstyrken.[31]

Men Treschow ga også en mere prinsipiell begrunnelse for sitt ønske om å unngå toll på innførsel av råjern:

En saadan Told vilde efter hans Formening hverken gavne Landet eller de Værker, som nu befinde sig i en fortrykt Stilling, hvorimod den vilde virke skadeligt for de Værker, som have Kraft og Villie til at virke til Jerntilvirkningens Fremme, hvortil kommer, at Paabud ved provisorisk Anordning af en prohibitiv Told paa raae Produkter, som indføres til Forædling her i Landet, for Fremtiden vil bidrage til at hindre Speculationer [satsinger] og Forsøg paa at indføre Forbedringer.[32]

Treschow avsluttet "forestillingen" med en anbefaling til departementet om at de ikke burde innvilge de andre jernverkseiernes ønske om en betydelig toll på innført råjern, samtidig som han sluttet seg til deres forslag om å oppheve produksjonsavgiften på både råjern og støpegods.

Med begrunnelse at det i en sak som dette var så viktig "at ramme det Rette saavidt mueligt", fikk nå de andre jernverkseierne anledning til å gjøre seg kjent med innholdet i Treschows uttalelse.

Samtidig fikk jernverkseierne oversendt noen "sagkyndige Bemærkninger", uten at det blir opplyst hvem som sto bak disse. I disse bemerkningene ble det bl.a. presisert at tollsatsen for innført råjern ikke burde være så høy at den ville føre til en total utelukkelse av utenlandsk råjern fra det norske markedet. En for høy sats ville bety kroken på døra for de nye støperiene (som "maa ansees som meget nyttige i flere henseender") og også ved jernverkene kunne det være behov for visse mengder utenlandsk råjern.

Selv for Jernværkernes eget Vedkommende, ansees det ikke klogt at forhindre Indførselen af et raat Materiale, som de i mange Tilfælde med Fordeel kunne benytte, især da det skal være Tilfældet, at meget af det norske Raajern ikke er tjenligt til Omsmeltning, og desuden mange af Landets Jernværker, skjønt forsynede med alle fornødne Reqvisiter til Støbegodstilvirkningen, deels af Mangel paa Malm og Kul, deels af andre Aarsager have en saa liden Produktion, at de ikke kunne holde Marsovnene i jevn og rask Drift.[33]

I juli mottok så departementet en ny uttalelse ("eendel Modbemærkninger") fra jernverkseierne, hvor de framla sine motargumenter til både Treschows uttalelse og de "sagkyndige" bemerkningene.

Her ble det for det første hevdet at det i det lange løp ikke ville lønne seg å blande norsk råjern med utenlandsk råjern av mindre god kvalitet.

Det er nemlig bekjendt, at en saadan Sammenblanding ikke chemisk gjennemtrænger hele Massen, (...), men at den derimod frembringer ligesom forskjellige Lag eller Zoner af slet og godt Jern i samme Masse, hvilket giver et ustadigt Produkt, hvormed hverken Producent eller Kjøber er tjent.[34]

Argumentene som Treschow hadde brukt for anskaffelsen av flammeovnen i støperiet ble også imøtegått.

Hvad de store Stykker angaaer, hvis Støbning skal maatte foretages ved Vindovn - hvori det paastaaes at norsk Raajern ikke kan omsmeltes alene -, da kan det Qvantum af udenlandsk Raajern, som hertil udfordres aarligen, kun være en Ubetydelighed i Sammenligning med de Store Masser, som opgives at være bestilte fra Udlandet, hvorhos det af Ansøgerne [jernverkseierne] forklares at skulle være Tilfældet, at Vindovne give et mindre fuldkomment Produkt end Kuppelovne, samt at man ved at forene 2de af sidstmeldte Slags Ovne - hvillket ikke er forbundet med store Omkostninger - kan erholde saa stor Støbning, som her i Landet udfordres.[35]

Også argumentet om at det norske råjernet egnet seg dårligere til omsmelting ble til en viss grad imøtegått, og det ble påpekt at Fritzøe Verk ikke var det eneste verket som hadde satset på utvidet og forbedret produksjon av støpejern.

Heller ikke kan det antages, at ikke et til Støbning ved Kuppelovne fortrinligt Jern kan frembringes af vort Lands egne Malme, og det er bekjendt, at flere af de gamle Værker have vendt sig fra Stangjernssmedningen til Støbning ved Kuppelovne og i saadant Øiemed gjort betydelige Anlæg. Paa Fortsættelsen af denne for nylig i en stor Maalestok begyndte Fabrikation beroer en stor Deel af Jernværkseiernes Tilværelse, og det synes derfor ligesaa rimeligt at Staten hegner om Jernværkerne, hvis Virksomhed har slaaet sin Rod i en stor Kreds, som at den skulde begunstige en nye Næringsgreen, der kan indrettes efter Omstændighedernes Medfør. Det kan derhos ei heller benegtes, at jo Fremtiden kan bringe Opdagelser, hvorved nemlig saadant Raajern, der tilvirkes af Malme, som ikke hidtil have været anseede for tjenlige til dette Øiemed, kan blive ved hensigtsmæssig Behandling skikket til Støbegodstilvirkningen. Ansøgerne [jernverkseierne] gjøre dernæst opmærksom paa, at naar der tales om de ved Fritzøe Værk istandbragte Forbedringer til Tilvirkningens Forædling, maa det ikke forglemmes, at lignende Foranstaltninger ere trufne af flere af de øvrige Værkseiere, og de formene at det ingenlunde kan ansees godtgjort, at det ved nysmeldte Værk [Fritzøe] anlagte nye Støberie, i nogen mærkelig Grad vil bidrage til Støbningens Fuldkommenhed eller Udvidelse her i Landet.[36]

I sin redegjørelse hadde Treschow lagt vekt på at det ikke hadde skjedd noen drastiske forandringer i jernverkenes stilling i tidsrommet etter "at Spørsmaalet om hvorvidt Raajern burde være toldpligtig eller ikke har været undersøgt af Toldkommissionen".[37] Jernverkseierne var ikke enig i denne virkelighetsoppfattelsen. Det er nettopp i tidsrommet etterpå at det er "indtruffet Omstændigheder, som baade have forværret Jernværkernes Stilling, og ... gjort det muligt ved Anlæg af Støberier, der baseres paa Raajern, som ubetynget indføres i Landet, at svække eller tilintetgjøre de gamle Værker."[38]

Dette var ifølge jernverkseierne hva som hadde skjedd:

Efter hiint Tidspunkt afvises vort Stangjern fra England, og nedsættes i høi Grad paa det danske, amerikanske og franske Marked, ligesom det engelske Raajern leveres til saa billige Priser, at Ængstelse over dets Indtrængen paa Fastlandet er begyndt at vise sig i flere af Tydsklands malmrige Egne. Hertil kommer fremdeles de prohibitive Foranstaltninger, som i den senere Tid i et større Omfang end tilforn ere blevne trufne i flere Lande, hvorpaa som Exempel anføres, at Rusland forbyder Indførsel af alt Slags Jern, at der i Frankrig og Preussen bestaaer Indførselsforbud mod Støbegods, at denne Artikel i Danmark er belagt med en Told, der gjør dens Indførsel umulig, og at Amerika ganske nylig har betydelig forøget Indførselstolden paa Jern. Under saadanne Omstændigheder er Norge, hvad Støbegods angaaer, indskrænket til sit eget Marked, og det synes derfor at maatte betragtes som høist betænkeligt, at understøtte Anlæg, der ikke ere baserede paa egne Malmleier, hvis Drift nu beskjæftiger mange tusinde Mennesker, naar ikke herved kan tilveiebringes enten et mere fuldkomment Produkt eller opnaaes billigere Priser til Fordeel for Forbrugerne.[39]

Når det gjaldt Treschows argument om det var feil å legge hindringer i veien for innførsel av råstoffer som skulle videreforedles i Norge, svarte jernverkseierne på denne måten:

at der ikke er Talen om et raat, men derimod om et kunstigt Produkt, hvis Forædling skaffer flere tusinde Mennesker Beskjæftigelse, og flere tusinde Familier Udkomme. Stenen eller Malmen er nemlig allerede gjennem flere Processer gaaet over til Metal, og det er denne Forædling, som det ansees betænkeligt at ombytte med et fremmed Lands Kunstprodukt, eftersom herved en stor Deel af Landets Vindskibelighed vilde gaae til Grunde.[40]

Jernverkseierne presiserer at det ikke er "Spekulationer paa den høieste Grad af Jerntilvirkningens Forædling, som kunne opvække Bekymring" (med det siktes det til avanserte og spesielle produkter framstilt i begrenset omfang), men de som gjøres "med Hensyn til Jerntilvirkningens allerlaveste Deel" (ovner, gryter mv).

Ansøgerne bemærke ..., at skjønt Fritzøe Værk er det betydeligste i Landet, saa beskjæftiger det dog ei mange flere Arbeidere, end flere af Landets øvrige Jernværker, og dersom der saaledes ved hiint Værk skulde blive istandbragte betydelige Anlæg, der have deres Rod i et fremmed Arbeidsmaterial, vil dette foranledige en Arbeidsformindskelse, som maa vække Statens Opmærksomhed. Det er nemlig klart, at det  Tillæg af Arbeidskraft, som vil være en Følge af Instandbringelsen af ... nævnte Anlæg, af hvilketsomhelst Omfang disse end maatte være, ikke kan sammenlignes med hvad der tabes ved Nedlæggelsen af flere Gruber, der nu arbeide i Hænderne paa vore Støberier, hvis Virksomhed desuden allerede har naaet sit bestemte Omfang endog i den Grad, at flere af Landets Værker have store Beholdninger af Støbegods, for hvilke der ikke kan faaes Afsætning.[41]

Jernverkseierne kom også med følgende spådom, når det gjaldt behovet for støpejern til maskiner og maskindeler i Norge:

Til Udvidelse af Maskinstøbning i nogen høi Grad formenes der ikke at være Udsigt i vort Land, da der deels fattes de Kapitaler, som udfordres til Maskinanlæg i høiere Stiil, og Naturen desuden har givet Norge saamange simple Bevægelsesmidler, at Anvendelsen af de jernforbrugende Maskiner er mindre fornøden.[42]

Man så med andre ord ikke for seg at det skulle skje store forandringer når det gjaldt utnyttelsen av kraftressursene i Norge. Man hadde tilsynelatende heller ikke noen forestilling om at landet skulle bli industrialisert i noen særlig grad.

Jernverkseiernes konklusjon var klar:

naar Jernværkerne, og de paa fremmed Raajern baserede Støberier skulde sættes paa lige Vilkaar, vil den ansøgte Told af 1 1/2 Spd. pr. Skpd. vistnok ingenlunde være for stor, hvorimod 48 Skilling vil være aldeles utilstrækkelig.[43]

Deretter fulgte departementets egen redegjørelse i saken, som munnet ut i forslaget om å innføre innførselstoll på råjern, men med en sats på "bare" 72 skilling pr. skippund. Her ble det først vist til den innstillingen regjeringen hadde avgitt 25. februar 1843, i anledning anordningen av 6. mars 1843. Når man ved den anledningen hadde endt opp med å "indskrænke sig til at bringe i Forslag Udførselstoldens Ophævelse"

da var dette vistnok ikke af den Grund, at man antog at Jernværkerne derved vilde erholde den Hjælp fra det Offentliges Side, der kunde være for dem at ønske, men fordi det ved en saadan Leilighed ansaaes fornødent at fremgaae med Varsomhed, for ei at tilsidesætte det vedbørlige Hensyn til flere hinanden krydsende Interesser, der samtlige have Krav paa at komme i Betragtning i Forhold til deres forskjellige Vægt og Betydning for det Almindelige.[44]

Det var ingen tvil om at departementet og regjeringa hadde vært i en kattepine når det gjaldt å finne en "omforenet" løsning i denne saken.

Innledningsvis presenterte departementet dessuten "de siste tallene" for inn- og utførsel av jern.[45] Disse viste at det i første halvår av 1843 var blitt utført en ikke ubetydelig mengde "Jern i Stænger" (smijern) (6979 skippund), men svært lite støpegods (960 skpd). Når det gjaldt innførsel ble det opplyst at det hadde vært en viss mengde "Stang- Bolte og Baandjern" (4450 skpd), støpegods (1470 skpd) og råjern (1865 skpd). Når det gjaldt råjernet ble det føyd til: "hvoraf 1470 Skpd. ved Laurvigs Toldsted til Brug for Fritzøe Jernværk".

Deretter pekte departementet på at det aldri tidligere hadde vært aktuelt å innføre inførselstoll på råjern i Norge.[46] Dette skyldtes hovedsaklig at innførselen hadde vært så minimal at den ikke hadde hatt noen betydning som "tollobjekt". I dette tidsrommet hadde det heller ikke vært noe behov for å beskytte "Masovnsdriften mod Kuppel- eller Vindovnsstøberier". Dette var nå forandret, "idet ikke ubetydelig Tilførsel her til Landet har fundet Sted af engelsk Raajern, som agtes benyttet til Støbning i de nævnte Slags Ovne".

... den norske Regjering fandt dog ei Anledning til [i innstillingen av 25/2 1843] herpaa at andrage, eftersom man antog, at der kunde være meget forskjellige Meninger om Rigtigheden af paa saadan Maade at hindre Benyttelsen af et Materiale, der efter Forædlingsværkstedets Beliggenhed og øvrige Omstændigheder kunde være det tjenligste til vist Brug. Dette Antagende har ogsaa stadfæstet sig, idet Eieren af Landets betydeligste Jernværk - Fritzøe - paa det bestemteste har udtalt sig mod Iværksættelsen af den heromhandlede Foranstaltning [toll på innført råjern], den han antager at ville være skadelig for hans Værk, og derhos ikke ville medføre den tilsigtede Nytte for Landets Jernværker i Almindelighed.[47]

Det er opplagt at Treschows "alenegang" i saken hadde bidratt til å svekke de andre jernverkseiernes argumentasjon for en beskyttelsestoll på råjern. Men departementet understreket også

at de Anlæg, der beskjæftige sig med Tilvirkning af Støbegods ved Hjælp af Kuppelovne, som ikke ere satte i Forbindelse med Jernværksdrift, og saaledes ere beregnede saagodtsom udelukkende paa Forbrug af fremmed Raajern, ligeledes maa ansee det for deres Vedkommende ønskeligt, at det fremmede Raajern fremdeles som hidtil maa indgaae toldfrit.[48]

Etter på denne måten å ha redegjort for de kryssende interessene, gikk departementet over til å behandle de prinsipielle sidene ved saken.[49] Her ble det spurt om det ville være i tråd med "de Grundsætninger, paa hvilke vort Toldbeskatningssystem i det Hele er byget" å innføre innførselstoll på råjern. Uten særlig inngående drøftelse ble det konkludert på denne måten:

I denne Henseende bemærkes underdanigst, at Indførselstold er paabudt af alle Varer, som der ikke har været særskilt Grund til forhen at fritage, og at Aarsagerne til at Indførselstold af Raajern ikke hidtil har været paabudt, efter det Foranførte, nu antages at være ophørte, og at der saaledes ikke er Grund til længere at fritage Raajern for Indførselstold.[50]

Med andre ord: siden det nå var blitt aktuelt med innførsel av råjern ut over en ubetydelig mengde, var det nå også aktuelt å innføre innførselstoll på dette råstoffet eller produktet på lik linje med alle andre artikler som ble importert til landet. Dermed var det i neste omgang bare et spørsmål om å fastsette størrelsen på denne tollen.

I den forbindelse ble det vist til at "raae Materialier af udenlandsk Frembringelse, som ikke tillige ere Gjenstande for Frembringelse i Landet" vanligvis ikke hadde en høyere tollsats enn ti prosent, mens "Gjenstande, der have undergaaet den sidste Grad af Forarbeidelse, og fuldt færdige til Brug indføres fra Udlandet" helst ikke "burde overstige 25 Procent af Værdien".[51] Siden råjern var et materiale som befant seg midt i mellom disse ytterpunktene - det var ikke et fullstendig "rått" råmateriale og dessuten ble det produsert en betydelig mengde av det innenlands; men det var heller ikke et ferdig produkt som ikke trengte videre foredling - konkluderte departementet med å foreslå "for Raajern en Indførselstold af 72 Skilling pr. Skpd., der udgør 24 Procent af Værdien, naar denne anslaaes til 2 Spd. 60 Sk. pr. Skpd."[52] Begrunnelsen var hensynet "til den store Viktighed, som vore indenlandske Jernværker have baade for Eierne og for de Mennesker, der ved dem finde Erhverv".[53]

Departementet redegjorde også for hvorfor de ikke kunne imøtekomme jernverkseierne når det gjaldt størrelsen på tollsatsen (1 1/2 spd. pr. skippund var som nevnt deres forslag). Hovedargumentet var at dette ville være å "forlade de Synsmaader, som ere lagte til Grund for vore nu gjældende Tariffer".[54] Det ble understreket at jernverkseiernes "elendighetsbeskrivelse" hadde mye for seg.

.... Departementet [maa] indrømme, at Jernværkerne befinde sig i en mislig Stilling især i Sammenligning med de isolerede Kuppelovnstøberier, da disse sidste, ville kunne have det fornødne Raajern for omtrent  2 1/2 Spd. pr. Skpd. - de ringere Sorter endog billigere -, medens Jernværkerne, som benytte, og efter de nu stedfindende Forholde ere nødsagede til at benytte indenlandsk Raajern, antages ikke at kunne have dette under 4 Spd. pr. Skpd., hvortil envidere kommer de store Kapitalomkostninger og Byrder forøvrigt, hvormed Jernværkerne under Raajernets Benyttelse, fremfor Kuppelovnstøberiene ere betyngede.[55]

Men departementet mente det ikke ville være forsvarlig å utjevne dette misforholdet ved en ytterligere hevelse av tollsatsen

da en saadan Forholdsregel befrygteligen kunde lægge en væsentlig Hindring i Veien for Udviklingen af Jernfabrikaters Tilvirkning her i Riget, hvilken det maa ansees af Viktighed at fremme, fordi den beskjæftiger sig med Frembringelsen af Gjenstande, som fast af alle Klasser i Samfundet i en betydelig Mængde forbruges, og som det derhos er ønskeligt at kunne erholde for en saa billig Priis som muligt. Dette Formaal vil nemlig befordres derved, at Jernværkerne for at udholde Konkurrence med de isolerede Støberier stadigen ville see sig nødsagede til at anvende den størst mulige Omhue paa deres Produkters baade Qvalitet og Priis.[56]

Den siste setningen i sitatet er første gang i sin redegjørelse at departementet trekker inn argumentet om den positive effekten av konkurranse mellom jernverkene og støperiene.

Departementet påpekte også at jernverkenes problemer neppe ble løst ved "en Forholdsregel, der tvang Jernværkerne og Kuppelovnstøberierne til at arbeide med lige kostbare Materialier".[57]

Det maa derhos ved denne Leilighed haves for Øie, at de Aarsager, der for Tiden virke saa høist ugunstigt for vor Jerntilvirkning, for en stor Deel hidrøre[?] fra den Vanskelighed, hvormed det er forbundet at finde Afsætning i Udlandet for den overskytende Deel af vore Jernfabrikata, som ikke inden Riget tiltrænges, hvor nemlig Tilvirkningen af Jernvarer i den senere Tid er tiltaget i en saa forbausende Grad, at en Crisis er bleven fremvirket, hvis sørgelige Følger spores i mange andre Lande f.Ex. Engeland og Tydskland, [...]. Omfanget af Tilvirkningen, naar denne skal svare Regning, maa derhos ikke overstige Grændserne for Behovet, eftersom i modsat Fald Afsætning enten aldeles ikke vil kunne finde Sted, eller i al Fald blot til saa lave Priser, at Omkostningerne ikke staae til at udbringe.[58]

Under saksbehandlingen - og i avisene - var det blitt framsatt forskjellige påstander om "Værdien saavel af indenlandsk som fremmed Raajern" og departementet hadde selv prøvd å få klarhet i dette spørsmålet.[59] Departementets mente at de traff "det Rette temmelig nær" ved å anslå "disse Priser for Tiden" til 4 spesidaler for norskprodusert råjern og 2 spd. 60 skilling for utenlandsk råjern.

Departementet imøtegikk også noen av  de argumentene som Treschow hadde framført på vegne av Fritzøe Verk. Det var ikke opplagt at det nye støperiet hans var avhengig av engelsk råjern, siden

det ikke kan ansees afgjort, at der ikke her i Landet skulde kunne erholdes Raajern, som ved Sammenblanding med andre Sorter, kan afgive et til Støbning ligesaa tjenligt Materiale, som det engelske. Erfaring har ikke godtgjort, at det fornødne Slags Malme fattes...[60]

Departementet mente også at Fritzøe, hvis det skulle bruke engelsk råjern, måtte finne seg i "at fremmed Raajern belastes med Indførselstold, naar man ikke ved samme gjør det fremmede Raajern for bekosteligt til Anvendelse, hvor dets Afbenyttelse hensigtsmæssigst attraaes."[61]

I fortsettelsen redegjorde departementet for sine argumenter når det gjaldt om det ifølge grunnloven var anledning til å vedta en provisorisk anordning i dette spørsmålet (det var dette forholdet som ble en del av riksrettstiltalen mot statsråd Vogt). Det ga også sine grunner for ikke å imøtekomme jernverkseierne når det gjaldt deres ønske om en forhøyning av innførselstollen på stangjern (smijern) og bolt- og båndjern, "samt smedede og valsede Plader af alle Slags".[62]

Om jernverkseiernes ønske om at det på neste storting burde framsettes "Forslag om Ophævelse af den nu for Tiden paabudne Produktionsafgift af Jerntilvirkningen", mente departementet at

...  hvormeget der end maatte synes at være Grund til at anbefale den hertil sigtende Foranstaltning, dog ei for Tiden at burde andrage paa nogen Resolution desangaaende, hvorimod man antager, at Bestemmelse herom bør afgives, naar Departementet indgaaer med ...  Foredrag angaaende Statskassens Indtægter og Udgifter i anstundende Budgettermin, saa at den kongelige Resolution i dette Punkt formeentlig maatte gaae ud paa, at Underretning herom maatte blive at tilkjendegive Supplicanterne.[63]

Tilslutt fulgte departementets innstilling, "der af Statsraadets øvrige Medlemmer i det Væsentlige tiltrædes"[64]:

1) At vedlagte Udkast til en provisorisk Anordning angaaende Indførselstolds Erlæggelse af Raajern og gammelt Jern ... maa vorde approberet ...

2) At den af Jernværkseierne ... ansøgte Forhøielse .... af 2 Spd. af den nu bestemte Indførselstold pr. Skpd. Stang- Bolt- og Baandjern, samt smedede og valsede Plader, ikke ... bevilges.

3) At det ... maa befales dem tilkjendegivet, at det ved Affattelsen af ... Proposition til næstkommende Storthing angaaende Statens Indtægter og Udgifter fra 1ste Juli 1845 nærmere ... vil blive taget under Overveielse hvorvidt der kan foreslaaes, at den nu paabudne Produktionsafgift af Raajern og Støbegods ikke paa nyt paabydes.[65]

Utkastet til anordning, som ble underskrevet av kongen 4. desember 1843, hadde denne ordlyden:

Fra 1ste Januar 1844 og indtil Videre bliver af Raajern og gammelt Jern en Indførselstold at erlægge af 72 [Skilling]. pr. Skippund.[66]

Dermed hadde saken om toll på innførsel av råjern fått en avslutning. Jernverkene hadde fått en liten utsettelse på den "galgenfristen" som hang over hodene deres. Hvordan det videre gikk, både med jernverkene og støperiene, er ikke tema for denne artikkelen. Hensikten med gjennomgangen av disse saksdokumentene fra riksrettssaken mot Jørgen Herman Vogt har først og fremst vært å få fram at begge partene i konflikten - de "gamle" jernverkeierne og den nye tidas menn representert ved Treschow og støperigründerne - engasjerte seg sterkt i spørsmålet om toll eller ikke toll på innførsel av råjern.

Det har ikke vært ambisjonen å finne ut "hvem som hadde rett"; om det i realiteten var riktig at tollfrihet ville føre til jernverkenes undergang eller motsatt at toll på innførsel av råjern ville gjøre det svært vanskelig å etablere støperier i Norge. Men det kan ikke herske noen tvil om at tollspørsmålet var en viktig symbolsak og det kan også være grunn til å anta at dette skyldtes at det var reelle og sterke motsetninger når det gjaldt interessene til de to bransjene.

***

Siden flere av jernverkseierne både var blant de mest kapitalsterke i landet og også hadde framtredende statlige verv, er det ikke overraskende at det i offentligheten ble stilt spørsmål ved habiliteten til de som hadde deltatt i saksbehandlingen som hadde ført fram til anordningen av 4. desember 1843.

Morgenbladet, like etter at anordningen var vedtatt, sto det en artikkel om "råjerntollsaken", hvor det ble sagt i nokså klar tekst at saksbehandlingen neppe hadde vært balansert.

Andre Industrigrene kunne ikke glæde sig ved en saadan Iver hos Regjeringen for at kvæle deres Konkurrenter, som de gamle Jernværker have fundet, idet de faa to provisoriske Anordninger til sin Fordeel i ett Aar. Sandsynligviis har Statholder Løvenskjold ikke stemt med i disse Sager, fordi han eier et af de betydeligste Jernværker, og det er Noget som Enhver veed, at den Statsraad, som ikke deeltager i en Sags Behandling i Statsraadet, hellerikke har nogen Indflydelse paa den, eller at Kollegerne gjøre Noget af Kammeratskabshensyn.[67]

Det er ingen grunn til å tro at den siste setningen ikke var ironisk ment.

Når det gjaldt Severin Løvenskiold, som både var landets øverste embetsmann (stattholder) og leder for den norske regjeringa og eier av et av landets fremste og mest tradisjonsrike jernverk (Fossum Verk ved Skien), var det opplagt at han ikke kunne delta i saksbehandlingen eller være med på å stemme over det endelige forslaget og det er ingenting som tyder på at han gjorde heller.

Men som privatmann engasjerte han seg sterkt i saken. Det var f.eks. han, sammen med eieren av Bærums Verk, Harald Wedel Jarlsberg, som oppfordret Jacob Aall, eieren av Næs Jernverk, til å publisere et langt innlegg som forsvarte jernverkenes synspunkter, som kom på trykk i Den Constitutionelle ("Bemærkninger ... om Forholdet mellem Jernstøbning fra Kupolovn og Marsovn").[68] Egentlig hadde innlegget bare vært ment for finansminster Vogts øyne; Aall hadde selv ikke ønsket at det skulle bli offentliggjort, "for at undgaae Avis-Klammeri".

Det var også han som ba Jacob Aall om å forfatte de to henvendelsene som jernverkseierne sendte til Finansdepartementet.[69] Jacob Aall var nemlig den som førte disse henvendelsene i pennen.

Ved minst et tilfelle skrev Løvenskiold også et egenhendig brev til departementet hvor han argumenterte for sine synspunkter.[70] Det var egentlig et "følgebrev" til jernverkseiernes første henvendelse ("søknaden"), men det inneholdt en utførlig argumentasjon, hvor han bl.a. uttalte:

Hensigten med den omansøgte Indførselstold for fremmed Raajern og forhøiet Told for fremmed Stangjern, er at kunne vedligeholde Anvendelsen og Forædlingen af Norges eget Raajern, frembragt af de Naturproducter, som Forsynet har skjenket dette Land, nemlig Jernmalm og Trækul. Denne Hensigt kan kun opnaaes ved Hjelp af en Beskyttelsestold, hvorved fremmed Raajern, produceret i de af Naturen mere begunstigede Lande og det deraf producerede Stangjern, bringes til den mindste Priis, for hvilken disse Producter her i Landet kunne produceres af egne Malme, med egne Trækul. Om denne Hensigt ikke kan opnaaes, maa Raa- og Stangjerns Production af egne norske Malme, med egne Trækul ophøre, thi det er indlysende, at det ikke kan svare Regning at forædle norsk Raajern, som mindst koster 4 Spd pr. Skpd., ved siden af fremmed, som toldfrit kan leveres for 2 1/2 a 2 3/5 Speciedl. pr. Skpd eller at producere Stangjern af norsk Raajern med egne Trækul for mindst 9 Spd pr. Skpd., medens fremmed Stangjern med nu gjeldende Told 2 Spd pr Skpd, kan leveres for 6 Spd 90 s. a 102 s. pr. Skpd.

Han fulgte opp med en klar spådom om hva som ville bli konsekvensen hvis staten ikke grep inn og beskyttet jernverkene:

Med Standsningen af den seklergamle paa egne Naturproducter baserede norske Jernindustri, vilde de deri nedlagte meget betydelige Capitaler være tabte og, de mange Tusinde Mennesker, som ved Malmbrydning, Værksarbeide, Kulvedhugst, Kulbrænding, Kjørsler, nu have Beskjæftigelse og Levebrød, blive brødløse. Istedetfor den gamle naturlige norske Jernindustri vilde træde en Støbning i Kuppelovne af fremmed Raajern, med fremmede Steenkul, som i Forhold til den gamle Industri kun beskjæftige meget faae Mennesker og som snart vilde overfylde det indenlandske Marked med Støbegods der ikke mere kan sælges paa udenlandske Markeder, fordi fremmede Stater ved høi Beskyttelsestold begunstige den samme Industri, hvortil ingen egne Naturproducter behøves, da den overalt, som hos os kan drives med fremmede.

Løvenskiold ga også uttrykk for hvordan han oppfattet Treschows rolle i denne saken:

Fritzøe Værks Eier har ikke underskrevet de øvrige Værkseieres Ansøgning, men tvertimod i det medfølgende Brev erklæret: at den omansøgte Told paa fremmed Raajern vilde være til Skade for Fritzøe Værk. Dette var ikke uventet, da han formedelst sine store Foranstaltninger til Støbning i Kuppelovne, med engelsk Raajern og Steenkul, maa ansees for de øvrige Værkseiernes i Ansøgningen directe paapegede Opponent og denne Omstændighed maa neutralisere Virkningen af hans Udeblivelse. Tvende Motiver foranledigede de øvrige Verkseiere til at indgive nærværende Ansøgning:

1o. Frygt for at see de i deres Værker og Virksomhed nedlagte Capitaler tabte, med Standsningen af den norske Jernindustri.

2o. Den Deeltagelse i mange norske Medborgeres med Standsningen forbundne Ødelæggelse som er en naturlig Følge af mangeaarige gjennem Generationer fortsatte Forbindelser. Disse Motiver kan Fritzøe Værks nærværende Eier ikke dele. Naar han fra den Kjøbesum, han gav for Laurvigs Grevskab, fradrager Beløbet for solgt Jordegods, vil det derunder hørende Fritzøe Jernværk neppe staae ham i en større Capital end han kan vente erstattet ved den i en stor Scala paatænkte Jernproducter med fremmed Rudimaterialier [råstoffer]. Han ris[i]querer saaledes ikke som de øvrige Værkseiere Velfærdstab og disses norske Følelser i denne Begivenhed, deres Deeltagelse for den lidende norske Landsmænd, kan neppe forudsættes hos ham, som en fremmed i vort Land ny Mand.

Man bør imidlertid ikke troe at vor Norske Regjæring vil berige en Udlænding paa Landsmænds aabenbare Ruin.

Brevet ble avsluttet på denne måten:

Med disse aldeles private Bemærkninger tillader jeg mig at henstille denne Gjenstand til Hr. Statsraadens Overveielse og Behandling, af hvis Resultat en af Norges ældste Industrigrene og mange norske Borgeres Velfærd er afhængig.

Sterke ord. Ikke uvanlig at en lobbyist spår undergang og elendighet hvis han ikke får viljen sin igjennom, gjerne på nasjonens vegne. Men litt spesielt må det ha vært for finansminister Vogt å motta dette brevet fra sin overordnede og - nest svenskekongen - den mektigste mannen i staten.

I et brev som eieren av Bærums Verk, Harald Wedel Jarlsberg, skrev til Severin Løvenskiold, datert 14. mai 1843, får vi et godt inntrykk av det kryspresset Vogt må ha befunnet seg i og kanskje får vi også et indisium på at han gjorde et tappert forsøk på å skjerme seg mot en altfor utidig innblanding. Her kan vi lese:

Sidst da jeg var i Byen, talte jeg med Hr Statsraad Vogt, og han fortalte mig at Hr. Treschow havde været oppe og talt med Statsraaden, og lod det, som denne Samtale ei havde virket gunstigt paa Statsraadens Mening, dog vilde han ei videre tale med mig derom, da han svarede mig, at Tiden vilde vise Udfaldet.[71]

***

Som nevnt var det Jacob Aall som førte i pennen "Jernværkseiernes" synspunkter i saken om toll på råjern. Dette var den siste gangen Aall engasjerte seg i offentligheten i en sak som angikk jernverkene. Engasjementet inkluderte i tillegg til de to henvendelsene til Finansdepartementet, også avisinnlegget i Den Constitutionelle (se min artikkel "Jacob Aalls "siste ord" som jernverksmann" for en omtale og gjennomgang av dette innlegget).  

Den Constitutionelle tok Aall til motmæle mot et innlegg som etter all sannsynlighet var skrevet av Peter Severin Steenstrup, mannen bak Akers mekaniske Verksted. I innlegget var det bl.a. blitt hevdet at det ikke var først og fremst når det gjaldt prisen støperiene hadde sitt fortrinn, men at de også var i stand til å lage produkter av høyere kvalitet. Men jernverkene behøvde allikevel ikke frykte støperiene, dels fordi jernverkenes hovedproduksjon var smijern, dels fordi de nye støperiene ville bli anlagt på steder hvor de ikke ville føre til noen stor skade for jernverkene.

Påstanden om kvalitetsforskjellen kan ha vært det som fikk Aall til å ta ordet i avisdiskusjonen. Å heve kvaliteten på det norske støpegodset hadde vært en av hans fanesaker helt fra han overtok Næs Jernverk i 1799 og han hadde nedlagt en stor innsats for å heve kvaliteten på jernverkets produkter. I sitt innlegg fortalte han at han ofte hadde anskaffet seg utenlandsk støpegods for å sammenligne med "sitt eget", og han hadde "ikke fundet sig beskjæmmet ved Sammenligningen".

Hele innlegget er preget av en oppfatning av at jernverkene var inne i en skjebnessvanger periode, og hvis man  ikke gjorde de riktige valgene i denne situasjonen, ville det kunne føre til undergangen for den norske jernindustrien. Han mente derfor man måtte finne ut hvilken type jernindustri man ønsket seg og så gi den de rammebetingelsene som var nødvendig for at den skulle trives og blomstre.

Et hovedsynspunkt i innlegget er at med de markedsforholdene som var på dette tidspunktet, ville det ikke være plass til både de gamle og de nye jernprodusentene. Konkurransen mellom dem ville bare føre til elendighet for alle.

… det kommer efter Undertegnedes Mening mindre an paa, hvilket Slags Jern produceres for en billigere eller høiere Priis, end paa det Forhold, hvori begge Slags Tilvirkinger staae til Fædrelandets Interesse, paa de Betingelser, under hvilke Jerntilvirkning skeer i det Hele, og hvor vidt der for Tiden er Grund til at fremlokke Cupolo-Støbning af fremmed Raajern, fremfor Forædling af Norges Malm paa den hidtil sædvanlige Vei. Det er aabenbart at denne nye Concurrence, om endog Tilvirkningsfordelen var paa de gamle Værkers Side, maa skade Afsætningen af Støbegods i det Hele, aldenstund Producenten af Støbegods af indenlandske Malme allerede nu, formedelst en indbyrdes stor Concurrence, nødsages til at sælge Godset til Priser, som grændse meget nær Productionsprisen. Under saadanne Omstændigheder maa den mindre Forøgelse i Productionen forværre alle Jernstøberes Stilling.

I innlegget leverte også Aall et helhjertet forsvar for "det gamle bedriftssystemet" som jernverkene fortsatt var sterkt preget av.

Værksvirksomheden betrygger Arbeidsclassen en stadig og jævn Underholdning gjennem alle Livets Stadier, og den er forbunden med en af Lovene paabuden Fattigforsørgelse under Alderdom og Sygdom, som ikke er nogen anden Virksomhed saa fuldstændigen paalagt og hvormed et særegent Skolevæsen er forbunden. Ingen Arbeidskreds i det ganske Land er saa aldeles indskrænket til sine egne Ressourcer, saa nøie gjensidigen forbunden, ingen deler saa meget Skjebne indbyrdes, som Værkssamfundet, det er saaledes ikke at undres over, at Værkseierne med et frygtsomt Blik i Fremtiden se de nye Anlæg i Møde, som reises med ringe Capital-Omkostninger, og som, uden at dele Byrden med de gamle Værker let hæve sig over disse. De ligne smaa Huusholdninger, som indkjøbe Dagens Behov til Dagens Tarv, og kunne undvære det store Apparat af Hjælpemidler, hvormed Værkslegemet maa organiseres.

Aalls innlegg kom på trykk i juni 1843, samtidig som han og de andre jernverkeierne - og selvsagt motparten også - var ivrig opptatt med lobbyvirksomhet for å få innført toll på innførsel av råjern og andre tiltak som kunne styrke jernverkenes posisjon i den vanskelige konkurransesituasjonen.

***

Den elendighetsbeskrivelsen som Jacob Aall forfattet på vegne av de fleste norske jernverkseierne gjaldt bare til en viss grad for hans eget verk.

En hovedårsak til det var at Næs Jernverk allerede hadde tatt konsekvensen av at de tradisjonelle trekullbaserte jernverkene ikke lenger kunne hevde seg i konkurransen med de nye støperiene - enten de befant seg i Norge eller utlandet. Allerede et par tiår tidligere hadde Næs måttet si farvel til det danske markedet når det gjaldt avsetting av jernovner (pga. innførselstoll og sterkere konkurranse fra danske støperier). En periode hadde det nord-tyske markedet (Holstein og Hamburg) vært en god erstatning for tapet av det danske, men etter hvert ble man også her presset ut av markedet. Også innenlands ble prisene presset så langt ned, at verket ikke fant det lønnsomt å satse på denne typen produkter. Derfor hadde Næs Verk på det tidspunktet drakampen mellom jernverkene og støperiene var på sitt heftigste, for lengst gått over til å satse mest på stangjernsframstilling.

I brevene som Jacob Aall skrev til sin gode venn på Fyn, Niels Hofman-Bang, kommenterte han gjentatte ganger de problemene jernverkene hadde på begynnelsen av 40-tallet, men uten at det er den totale undergangsstemningen som preger beskrivelsene.[72]

13. mars 1843 skrev han:

... der er kun daarlige Udsigter for Afsætningen især af Støbegods. Alle Værksejere klynke jammerligen, og tænke at bestorme Regjeringen med Klager og Raab om Hjælp. Endnu er Næs Værk ikke i nogen saa farlig Stilling, og vi have ogsaa i Aar endnu ganske gode Bestillinger især paa Stangjern.

5. september 1843:

Det havde været mit Ønske under dette Familie-Møde [mens barna var hjemme i "sommerferien"] at berede mig en rolig Alderdom, og overdrage min ældste Søn det hele Værk; men vanskelige Conjuncturer lægge fast uovervindelige Hindringer i Vejen for Udførelsen af denne Plan. Sligt lader sig bedre ordne i den gode end i den onde Tid; thi Byrden af den sidste lettes ikke derved at den væltes over paa en elsket Søns Skuldre. Nu have jeg troet det riktigst at see Tiden an, og prøve hvilken ny Stiil[?] den forvirrede Jern-Production kan medføre, for derefter at lempe de Betingelser under hvilke den nye Kjøber kan overtage dette vidløftige Væsen. Endnu er der ingen Forvirring [Forverring?] i vor Virksomhed, da vort Jern finder endnu mangesteds et godt Marked; men vi kunne ikke vente længe at blive befriet fra den betænkelige Berøvelse[?] af Conjuncturerne som rammer al Verdens Jern-Producentere. Især er Ejerne af Laurvigs Værk, Treschow, os bestandig i Hælene, da hans store Casse, som en Følge af hans fordelagtige Kjøb, sætter ham i stand til at gjøre Forbedringer og kostbare Indretninger ved sit Værk, som Ingen kan efterligne.

12. desember 1843:

... da vi endnu haver fuldt op af Bestillinger haaber jeg at der ogsaa i Aar vil blive god Ballance mellem Indtægt og Udgift. Udsigterne for Jernværkerne ere vist nok ikke glimrende, og i flere Henseender endog deprimerende; men Vanskeligheder paa Virksomhedens Veje opmuntrer til Reaction gjennem Opmærksomhed paa Productforædling, og Sparsommelighed i Midlernes Anvendelse, og derpaa studerer vi dagligen.

10. april 1844:

Denne Vinter har ellers været en af de bedste Driftsvintere [drift betyr her transport av kull og malm til verket], som vi i lang Tid have havt, og jeg veed aldrig at Værkets Kullehuse have været saa fulde som nu. Det kommer nu an paa, om det Product, som disse Materialier skulle frembringe, kan finde en villig Afsætning. Endnu lader det til som vore gamle danske Kunder ei ville forlade os, og i Amerika have vi fundet en ny Kunde, som giver os Haab om Afløb. Paa det sidste stoler jeg dog mindre, da der sjældent plejer at være nogen Varighed i deslige nye Canaler. Med vort Støberi vil det efterhaanden gaae tilbage, da der opstaae alt flere og flere nye Støberier, baserede paa engelsk Raajern, som er billigere, og til Omstøbning bedre end det norske: men da Stangjerns-Productionen er den viktigste, kunne vi uden stor Frygt see en Formindskelse i Tilvirkningen af Støbegods i Møde.

Også i brevvekslingen med andre ga Aall uttrykk for at situasjonen for hans eget verk var annerledes enn for de som var avhengige av at en stor andel av produksjonen var støperiprodukter.

I et brev til sønnen Hofman, datert 26. mars 1843[73], skrev han at han ventet spent på å få høre

hvorledes man har været fornøjet med min Ansøgning; jeg kan ikke sig[e] jeg forventer stort Bifald, da mine Ideer ere meget mere moderate end mine Collegers.

Egentlig hadde han ikke selv ønsket at hans motinnlegg i Den Constitutionelle skulle ha kommet på trykk heller. Han skrev til sønnen Hofman, 11. april 1843:[74]

Du veed at jeg skrev en Ansøgning for Værksejerne om Forhøjelse paa Indførsel af Jern. Efter Statholderens Brev med forrige Post have Vedkommende derved fundet sig tilfredse. Da strax efter Steenstrups Raisonnement om Cupolo-Støbningens Forhold til Masovnstøbning indrykkedes i den Constitutionelle tilføjede jeg en Gjendrivelse af Steenstrups Yttringer, for at Indtrykket af Steenstrups Afhandling hos Voigt ei skulde skade Sagen, men jeg yttrede tillige, at jeg ikke ønskede den trykt, for at undgaa Avis-Klammeri. Men nu har Statholderen og Harald Wedel bedet meget om at den maatte trykkes, og dertil har jeg maattet give min Samtykke. Til den Ende har jeg bedet Løvenskjold sende Jacob [sønnen] Manuscriptet til Gjennemsyn og Besørgelse i Trykken. Du vilde nu med Ham gjennemsee og rette hvad der behøves at rettes, og udslette det, som ei bør staa. Det var skreven i en Hast, for at komme i Hælene paa Ansøgningen, og der kan let Noget have indsneget sig, som ikke høver[hører?] for Publicums Øine.

***

Det kan ikke ha vært helt enkelt for Jacob Aall å forholde seg til alle de kryssende interessene i denne saken. En ting var de materielle forholdene som tilsa at det ble strid og drakamp og vanskelig å gjøre alle til lags. Men i tillegg var det en rekke private forhold som må ha bidratt til å skape spenninger. I Aalls tilfelle var svært mange av de fremste talsmennene - på begge sider - personer som han kjente godt eller hadde vennskapsforhold til.

På jernverkssida er Severin Løvenskiold det beste eksemplet. Han var Jacob Aalls fetter og de hadde hatt et nært forhold i mange år, også som politikere og jernverkseiere.

Men Aall hadde også personlige forhold til tre av de fremste støperi-forkjemperne. Før Michael Treschow hadde gått løs - med liv og lyst - på oppgaven med å fornye virksomheten ved Fritzøe Verk, hadde han tilbrakt en lengre periode som gjest og "lærling" hos Jacob Aall på Nes.[75] Man kan absolutt ikke se bort fra at han hadde skaffet seg kunnskap og inspirasjon under dette oppholdet, som spilte inn når det gjaldt satsingen på det frittstående støperiet i Barkevik.

Også P.S. Steenstrup var en god bekjent, som Aall også hadde hatt kontakt med i faglige sammenhenger, både i forbindelse med hans stilling i Marinen og hans gründer- og oppfinner-rolle. Som Aall nevnte i innlegget i Den Constitutionelle hadde Steenstrup vært konsulent for Næs Jernverk da verket i 1842 hadde gått til anskaffelse av moderne verktøymaskiner fra en produsent i England.

Men det mest spesielle tilfellet var kanskje Henrik Meldahl junior, som var sønn til "Jernstøberen" av samme navn, som i 1810 hadde forlatt Næs Jernverk for å starte et støperi på Vesterbro i København, basert på Jacob Aalls kapital og den kunnskapen Meldahl hadde skaffet seg mens han jobbet ved Næs Jernverk og under en lang studiereise i Europa bekostet av Aall. Støperiet i København, som Meldahl senere ble ene-eier av, var det første av de mange danske støperiene som etter hvert kom til å trenge ut de norske jernverkene fra det danske markedet. Det er ikke noe som tyder på at Aall direkte angret på denne satsingen, men han må selvsagt ha gjort seg noen tanker om at noe han selv hadde foretatt seg var med på å gjøre forholdene vanskelig for hans egen bedrift.

Og nå gjentok historien seg med sønnen, som også tilbrakte en periode ved Næs Jernverk. Henrik Meldahl junior var nemlig fagmannen på laget da Jernstøberiet i Bergen (Prahls støperi) ble opprettet i 1843.[76]

29. november 1843 skrev Jacob Aall dette i et brev til sønnen Jørgen:

Du veed at Meldal har engageret sig i Bergen, hvor et stort Støberi med kraftige Hænder vil blive anlagt. Derved afbrydes et nyt Led i vor Afsætnings-Kjæde, og dette det viktigste; men dette var at forudsee, og Næs Værket haaber jeg ogsaa vil kunne - om ikke aldeles raade Bod paa - saa dog formindske Følgerne af denne Indtægt-Formindskelse. Suhr [hovedforbindelse i København] skriver fremdeles at dette Jern, under samme Priser, fremdeles gives Fortrin for det Laurvigske [Fritzøe Jernverk], hvorimod dette endnu ei er Tilfældet i Amerika.[77]

Jørgen Aall var bosatt i Bergen og visste utmerket godt at det bergenske markedet var et av de viktigste for avsetningen av Næs Jernverks støpegods.

Et knapt halvår senere, også denne gangen i et brev til Jørgen, skrev Jacob Aall: 

Efter Wallendals Brev med sidste Post er Meldal kommen tilbage fra England med en heel Deel rare [sjeldne, spesielle] Sager, saasom Dampmaskine, Bælger, Slibemaskine og Dreyerbænk, og vil nu for Alvor støde alle Andre tilside. Vi ligge allerede i Støvet, og vente ikke stor Afsætning meer af Støbegods.[78]

Sterke ord. Det hadde vært interesssant å lese brevet fra Wallendal, som var en av Næs Jernverks fremste kommisjonærer i Bergen. Dessverre er ikke det bevart, men vi kan danne oss et visst inntrykk av det som må ha vært hovedbudskapet ved å se nærmere på en annonse som omtrent samtidig (4. mai 1844) ble rykket inn i Morgenblade. Her kunne man lese under overskrifta "Jernstøberi i Bergen":

Det efter engelsk Mønster her anlagte Jernstøberi begynder sin Virksomhed og modtager Bestillinger paa ethvert dertil hørende Arbeide, hvoriblandt nævnes: Støbegods til større og mindre Maskiner, alle Slags Drev, Axler, Vandledningsrør, Jernpumper, simple og patenterede Vognbøssinger, Opvarmingsapparater til Drivhuse, Butik-, Tag- og Kjældervinduer, Kakkelovne, hvoriblandt runde med Kogeindretning, engelske Kaminer, Kjøkkenindretninger, enkelte og dobbelte efter nyeste danske, tydske og engelske Modeller, med dertilhørende Gryder, Kjedler, Pander og Stegeovne, Komfürplader af alle Slags, Gryder og Pander, af alle her i Stiftet brugelige Sorter, Bagste- og Tørkeheller, Kjedler til Trankogning af indtil 4 Alens Diameter og 3 Alens Høide, Bryggepander af alle her i Landet brugelige Størrelser, alle slags Gravmonumenter med Inskriptioner, Stakitter og Stakitporte, Jerndøre til brandfrie Kjældere; af Skibsinventarier: Brat-, Gang- og Krøbbel-Spil, Klydse, Hjul til Losse- og Ladetakkel, Skiver og Hjul til alle Slags Blokke.

Og, som om det ikke var nok:

Foruden de her specificerede Ting leveres efter Tegning eller Model ethvert opgivet Arbeide, hvis enkelte Dele ei overstige 200 Voger. [1 vog = 17-18 kg]

Det ble også lagt vekt på at støperiet hadde en solid fagmann som leder av virksomheten:

Bestyreren, Hr. H. Meldahl, har ved sit fleraarige Ophold i Newcastle fuldkommen lært Udførelsen af enhver Ting, der egner sig for Sand- og Leerforming, og det Sidste efter en ny og meget forbedret Methode, som han ved sit toaarige Ophold paa Næs Jernværk har indført der.

Hvis kundene ønsket et forseggjort produkt, ville det også la seg gjøre:

Ethvert fra Fabrikken bestilt Arbeide leveres i komplet Stand med Smedearbeide, Maling, Fernis, Forgyldning eller Glasmesterarbeide, forsaavidt det dertil maatte egne sig.

Tilslutt ble også de gamle jernverkenes posisjon og rolle direkte utfordret:

Arbeidet leveres ligesaa billigt som fra de norske Jernværker eller Udlandets Støberier, samt smukt, stærkt og hurtig.

Hvis Jacob Aall leste denne annonsen må vi tro at han gjorde seg noen tanker om tilværelsens mange krumspring. Lest med innlevelse virker oppramsingen i begynnelsen av annonsen nærmest som et prosadikt om teknologiens og industriens ustoppelig frammarsj. Som vi har sett var Jacob Aall fullt inneforstått med at det bare var et tidsspørsmål før nyanlagte støperier ville utkonkurrere hans eget verk på flere viktige markeder. Men siden han også var fullt på det rene med at konsekvensene ville bli store for hans egen virksomhet, som han var i ferd med å overlate i sønnen Nicolai Aalls hender, er det ikke utenkelig at han kan ha blitt en smule provosert og irritert av å lese denne annonsen.

 

KILDER

Rigsretssagen mod Statsraad Vogt i 1845, Tilligemed en Udsigt over de foregaaende Rigsretssagers Historie, Christiania, 1846.

Familien Aalls arkiv, Nes Verk.

Telemark Museum, Arkivet på Ulefos hovedgård.

Diverse aviser.

 

LITTERATUR

Johs. Andenæs og Arne Fliflet, "Saken mot Statsråd Vogt 1845", Statsforfatningen i Norge [nettressurser fra Universitetsforlaget].

Ulf Hamran, Gamle ovner i Norge, 1989.

Ulf Hamran, Heinrich Meldahl (1776-1840). Murersvennen fra København som ble ovnsdesigner og støperieier, Jacob Aall-prosjektets skrift nr. 6 (2012).

Even Knevelsrud, "Rettsvirkningene av Riksrettsdommene", 2003 [spesialoppgave, juridisk mastergrad, internett]. 

Rolf Manne, "Norway Iron - et norsk-svensk produkt", Fortuna nr. 2 (2005)

Gunnar Molden, "Da Næs Jernverk fikk "teknologipakke" fra England", Aust-Agder-Arv (1997).  

Gunnar Molden, "Til England med ståljern - i anledning Egelands Verks 300-års-jubileum", Fortuna nr. 3 (2007).

Gunnar Molden, "Jacob Aalls "siste ord" som jernverksmann", Jacob Aall-prosjektets skrift nr. 8 ( 2013).

Reidar Omang, Fritzøe i slekten Treschows eie 1835-1935, 1935.

Pål Thonstad Sandvik, "Det svenske stålets seiersgang og de norske jernverkenes undergang 1835-75", Historisk Tidsskrift nr. 3/1995. - En annen versjon av samme artikkel: "Seiersgang og undergang, svensk og norsk jernproduksjon 1835-75" i Fortuna nr. 2 (2005).

Dag Ove Skjold, Rik på tradisjoner. Jøtul 1853-2003, 2003.

Stein Tveite, "Kvifor gjekk dei norske jernverka under?" i Bjørn Ivar Berg (red.), Wii Hans, 500 års norsk bergverksdrift, 1991.

 

NOTER

 

[1] Den Constitutionelle, 2/11 1842.

[2] Andenæs og Fliflet.

[3] Knevelsrud, 2003, s. 23.

[4] Finansdepartementets redegjørelse gjengis i Rigsretssagen, 1846, s. 141-160.

[5] Om en del av den offentlige debatten om toll på råjern og forholdet mellom jernverkene og støperiene: se min artikkel "Jacob Aalls "siste ord" som jernverksmann".

[6] Rigsretssagen, s. 26.

[7] Cathrineholms Jernverk, etablert i Halden 1829 (ifølge Hamran, 1989), kan kanskje oppfattes som en del av "forspillet". Men en svale gjør ingen sommer...

[8] Se Manne, 2005.

[9] Om Henrich Meldahl og hans sønn Henrik Meldahl junior, som omtales senere i artikkelen: se Hamran, 2014.

[10] Rigsretssagen, 1846. Flere utkast til jernverkseiernes dokumenter ("søknaden" og "imøtegåelsen") fins i familiearkivet på Nes Verk.

[11] Rigsretssagen, 1846, s. 141. Gjengivelsen av søknaden, som siteres etter Finansdepartementet innstilling til kongen, datert 18/10 1843, "hvorved bevirkedes den provisoriske Anordning af 4de December f.A.", er ikke en hundre prosent eksakt avskrift.

[12] Rigsretssagen, 1846, s. 145.

[13] Rigsretssagen, 1846, s. 141.

[14] Rigsretssagen, 1846, s. 142.

[15] Rigsretssagen, 1846, s. 142.

[16] Rigsretssagen, 1846, s. 143.

[17] Rigsretssagen, 1846, s. 143.

[18] Rigsretssagen, 1846, s. 143.

[19] Rigsretssagen, 1846, s. 143.

[20] Rigsretssagen, 1846, s. 144.

[21] Rigsretssagen, 1846, s. 144.

[22] Rigsretssagen, 1846, s. 144.

[23] Rigsretssagen, 1846, s. 144.

[24] Rigsretssagen, 1846, s. 145.

[25] Rigsretssagen, 1846, s. 145.

[26] Rigsretssagen, 1846, s. 145.

[27] Rigsretssagen, 1846, s. 145.

[28] Rigsretssagen, 1846, s. 146.

[29] Rigsretssagen, 1846, s. 146.

[30] Rigsretssagen, 1846, s. 146.

[31] Rigsretssagen, 1846, s. 147.

[32] Rigsretssagen, 1846, s. 146.

[33] Rigsretssagen, 1846, s. 148.

[34] Rigsretssagen, 1846, s. 150.

[35] Rigsretssagen, 1846, s. 150.

[36] Rigsretssagen, 1846, s. 150.

[37] Rigsretssagen, 1846, s. 151.

[38] Rigsretssagen, 1846, s. 151.

[39] Rigsretssagen, 1846, s. 151.

[40] Rigsretssagen, 1846, s. 152.

[41] Rigsretssagen, 1846, s. 152.

[42] Rigsretssagen, 1846, s. 152.

[43] Rigsretssagen, 1846, s. 152.

[44] Rigsretssagen, 1846, s. 153.

[45] Rigsretssagen, 1846, s. 153.

[46] Rigsretssagen, 1846, s. 153.

[47] Rigsretssagen, 1846, s. 154.

[48] Rigsretssagen, 1846, s. 154.

[49] Rigsretssagen, 1846, s. 154.

[50] Rigsretssagen, 1846, s. 154.

[51] Rigsretssagen, 1846, s. 154.

[52] Rigsretssagen, 1846, s. 155.

[53] Rigsretssagen, 1846, s. 154.

[54] Rigsretssagen, 1846, s. 155.

[55] Rigsretssagen, 1846, s. 155.

[56] Rigsretssagen, 1846, s. 155.

[57] Rigsretssagen, 1846, s. 155.

[58] Rigsretssagen, 1846, s. 155.

[59] Rigsretssagen, 1846, s. 156.

[60] Rigsretssagen, 1846, s. 156.

[61] Rigsretssagen, 1846, s. 156.

[62] Rigsretssagen, 1846, s. 159.

[63] Rigsretssagen, 1846, s. 159.

[64] Rigsretssagen, 1846, s. 159.

[65] Rigsretssagen, 1846, s. 159.

[66] Rigsretssagen, 1846, s. 160.

[67] Morgenbladet, 15/12 1843.

[68] Jacob Aall til Hofman Aall, 11/4 1843, Arkivet på Ulefos hovedgård.

[69] Jacob Aall til Hofman Aall, 23/6 1843, Arkivet på Ulefos hovedgård.  Her skrev han bl.a.: "Jeg har i et Par Dage skrevet mig ør i Hovedet for at besvare Treschows Indsigelser mod Værksejernes Ansøgning. Statholderen bad mig, som Senior blandt mine Colleger, først at lade min Stemme høre i denne Sag, hvortil han troede de øvrige Værksejere vilde holde sig. Hvor Kjed jeg er af denne Materie, saa kunde jeg dog ikke unddrage mig fra Arbeidet, og ønskede nu kun at det maa tækkes de øvrige Herrer. Mig har Arbeidet kostet en Dags stærk Hovedpine bagefter, som først nu er saa godt som forsvundet."

[70] Løvenskiolds brev: "Gjenpart af en Skrivelse fra Hr Excellence Statholder Løvenskiold til Statsraad Vogt dateret 11 Mai 1843", Familien Aalls arkiv, Nes Verk.

[71] Familien Aalls arkiv, Nes Verk.

[72] Jacob Aalls brev til Niels Hofman-Bang: Familien Aalls arkiv, Nes Verk.

[73] Arkivet på Ulefos hovedgård.

[74] Arkivet på Ulefos hovedgård.

[75] Omang, s. 63.

[76] Jfr. Ulf Hamran, 2012 (s. 92-95 + 107).

[77] Arkivet på Ulefos hovedgård.

[78] Jacob Aall til Jørgen Aall, 9. mai 1844, Arkivet på Ulefos hovedgård.