Nikolai Prebensen (1850-1938)
© Gunnar Molden. Norsk Biografisk Leksikon.
Embetsmann, diplomat og politiker. Foreldre: Grosserer og skipsreder Jacob Wetlesen Prebensen (1808–92) og Wenche Christiane Grove (1820–1905). Gift 1) 6.10.1876 i Christiania med Kirsten Diriks (22.5.1853–24.4.1878), datter av fyrdirektør Carl Fredrik Diriks (1814–95) og Kirsten Mathea Sophie Andrea Elise Stabell (1827–78); 2) 30.6.1881 i Christiania med Christine Elisabeth Heuch (4.3.1859–8.11.1929), datter av fogd Fredrik Høegh Guldberg Heuch (1827–1900) og Martine (“Thina”) Jeanette Collett Stabell (1833–1919) og kusine av hustru nr. 1. Bror av Jacob Prebensen (1851–1911; se NBL1, bd. 11); morbror til Ole Hartvig Nissen (1874–1945) og Kristian Nissen (1879–1968).
Som embetsmann, og til en viss grad også som politiker, var Nikolai Prebensens innsats særlig knyttet til nordnorske og norsk-russiske forhold. Han var stortingsrepresentant 1905 og kom til å spille en viss rolle i forbindelse med beslutningene som førte frem til unionsoppløsningen.
Prebensen ble født inn i en av Risørs rikeste familier. Familiefirmaet var i en lang periode dominerende i byen innen handel, skipsrederi og industri. Han ble student fra Nissens skole i Christiania 1868, og etter å ha tatt juridisk embetseksamen 1873 oppholdt han seg i Frankrike og Storbritannia for å studere språk. Deretter var han 1875–76 knyttet til familiefirmaet. 1876 startet hans embetskarriere, da han ble tilsatt som ekstraskriver i Kirkedepartementet. 1877–78 var han på reise sammen med sin kone til Algerie og Madeira. Underveis døde hun, og Prebensen vendte tilbake til Christiania.
Han var fullmektig hos sorenskriveren i Romsdal 1878–81 og ekstraskriver i Justisdepartementet fra 1881 til han 1887 tiltrådte som politimester i Vardø. Allerede kort tid etter ankomsten til Vardø ble han valgt inn i byens formannskap, og 1888 ble han byens ordfører, et verv han hadde til han 1889 ble utnevnt til amtmann i Finnmark med bopel i Vadsø. I stillingen som regjeringens betrodde mann i nordområdet fikk han innflytelse på mange av tidens store spørsmål, knyttet både til forholdet mellom Norge og Russland og til forholdet til samer og kvener.
Prebensen var også ordfører i Vadsø 1892–94. I politisk sammenheng representerte han Høyre. Som stortingsrepresentant for Finnmark 1892–94 engasjerte han seg i saker som utbedringen av havnen i Vadsø og statstilskudd til dampskipsrutetrafikken langs kysten. Han argumenterte for den nasjonale betydningen slike tiltak i Finnmark hadde.
1897 tiltrådte Prebensen som amtmann for sitt “hjemfylke” Nedenes (nå Aust-Agder), med bopel i Arendal. 1903 ble han igjen valgt som stortingsrepresentant, denne gang for byene Arendal og Grimstad, som representant for det såkalte “Kittelsbukt–Barbu-partiet”. Bakgrunnen var et lokalt stridspørsmål om beliggenheten av den planlagte jernbanestasjonen i Arendal, som hadde splittet velgerskaren.
Som stortingsrepresentant 1903–06 var Prebensen odelstingspresident, formann i protokollkomiteen og også formann i den spesialkomiteen som ble nedsatt etter at konsulatforhandlingene med Sverige ikke hadde ført frem. I spesialkomiteen tilhørte han i utgangspunktet mindretallet, som ikke støttet den såkalte aksjonslinjen i konsulatsaken som til sist ble vedtatt av Stortinget. Men han sluttet seg etter hvert til aksjonslinjen og bidrog aktivt til at komiteens endelige innstilling ble enstemmig.
Også som odelstingspresident var Prebensen involvert i de hendelsene som førte frem til unionsoppløsningen. Han appellerte bl.a. til “ytterfløyene” om å samle seg om flertallets linje, slik at Stortingets beslutninger i denne situasjonen kunne være enstemmige. 1906 ble Prebensen utnevnt til norsk sendemann i St. Petersburg, blant Norges første diplomater etter unionsoppløsningen. I hans tid som sendemann ble den såkalte Kiberg-saken behandlet i Stortinget. Saken gjaldt spesielle rettigheter som russiske fiskere hadde i norske havner. Prebensen, som kjente dette spørsmålet godt fra sin tid i Finnmark, advarte mot en ensidig opphevelse av disse rettighetene.
Mens han var i Russland, opplevde Prebensen revolusjonen 1917 på nært hold. I mai 1918 reiste han hjem til Norge for å hvile ut etter en intens arbeidsperiode, et resultat av verdenskrigen og den russiske revolusjon. Han var innstilt på å dra tilbake, men i stedet ble han bedt om å være formann for en kommisjon som skulle behandle Norges fremtidige traktatpolitikk knyttet til handel og skipsfart. 1920 bad han seg fritatt fra dette vervet og søkte avskjed som minister, 70 år gammel. De siste 18 år av sitt liv tilbrakte Prebensen på Utnes i Hisøy ved Arendal.
Prebensen ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1890, til kommandør 1897 og fikk storkorset 1910. Han var også ridder av 1. klasse av den russiske St. Anna Orden.
Prebensen hadde hele livet en stor interesse for historie, jus og språk, noe som blant annet gjenspeiles i hans store boksamling, som etter hans død ble overført til Aust-Agder-Arkivet i Arendal. Hans historisk-juridiske studier resulterte bl.a. i en kildeskriftutgivelse av Forarbeiderne til Kong Christian den Femtes norske Lov (1887) og i en stor avskriftsamling angående norsk-russiske forhold, som har vært til stor nytte for mange både i embetsverket og blant historikere. Med tanke på Prebensens aktive rolle som embetsmann og politiker i en viktig epoke i Finnmarks historie og hans innsats og opplevelser som sendemann i Russland, er det beklageligvis forholdsvis lite privat arkivmateriale bevart etter ham.